søndag 21. mars 2010

Panama lukter bananer

"Tidleg ein morgon vaknar den vesle bjørnen og må vekke den vesle tigeren med det same. "Eg vil reise til Panama", seier den vesle bjørnen til den vesle tigeren. Den vesle tigeren smakar på orda "Pa-na-ma". Åh, det høyrast flott ut, seier den vesle tigeren til den vesle bjørnen"

Ja, vesle bjørn og vesle tiger kom til Panama til slutt. Men lukter det bananer? Tja, det smaker iallefall bananer, om man har det til pannekaka til frokost. Pan(ama)nekaker smaker bananer!

Tidlig, tidlig morgen (vi begynner å bli bra på det her med å stå opp tidlig for å ta bussen) stod vi opp og gjorde oss klare for enda mer busskjoering, vi gledet oss vilt og kunne nesten ikke sove om natten sa mye gledet vi oss til bussturen. Men heldigvis fikk vi lov til å gå over grensa denna gangen.



En mann veiva oss med inn i en bil, slik menn ofte gjør, og tok oss med til kaia for å da til Bocas del Toro. Vi tvang 2 nederlandske jenter til å være venner med oss og gikk sammen for å finne et hostell. Det passet egentlig ganske bra for da kunne vi få ett 4mannsrom i stede for et 10 mannsrom. Da vi kommer ut av rommet treffer vi på samme israeler som vi var å dykket sammen med i Utila, og vi kan konkludere med at reiseverden ikke er stor.



(OK, vi innser at dette innlegget kommer litt sent da vi til nå har vært i Brasil i over 2 uker. Vi velger derfor å presentere oppholdet i Bocas del Toro med FastForward.)

Bocas town, varmt, svett og døde litt. Gratis pannekaker til frokost! Hurra! Var å dykka og konkluderte med at Utila slår Bocas bigtime. Leide sykler hos en sur mann. Tok som vanlig utflukta midt på dagen og undet oss over at ingen andre var på veien.



Fikk se en mann som gjode ett Tequila Suicide (Sniffe salt - shotte tequila - lime på øyet). Så røde frosker på en øy som het Red Frog island (veeeldig orginalt).



Var veldig dårlig å ta bilder av delfiner, på noen av bilder har vi ikke truffet havet engang.



Sett dovendyr.



Veldig dype samtaler med en amerikaner som het Michael der vi satt å fant på hva man gjorde i Norge og USA ("I`ve heard that in the States they allways have to drive on the left side on tuesdays.") Vi innser at å gjenfortelle hvordan dette var ikke ble så bra, men velger å gjøre det likevel siden det er vår blogg. Du måtte ha vært der. Vært på en bar der en mann fikk ei flaske knust i hodet sitt fordi noen trodde at han flørta med dama hans. Hoppa fra en bryggebar/barbrygge. Cecilie fikk varige mén. Truffet masse kule folk.

Bussturen fra Almirante til Panama city var et eventyr for seg selv. Først tar billettmannen en del av billetten. Da det har gått en halv time over tiden og bussen enda ikke har kommet roper mannen etter oss og sier at vi må gi hele billetten. Vi får ingen forklaring. Etter en stund kommer det fram at bussen er ødelagt og at vi skal kjøre minibuss og for å få denne bussen må de ha billettene. Ingen logikk. Etter enda litt tid kommer minibussen som vi skal kjøre i 2 timer. Vi setter oss inn og den er iskald. Alle i bussen kler på seg jakke og gjør seg klar. DA slår de av aircondition og lar den være av resten av turen. I tillegg kjøres det som vi er på biljakt. Vi kommer frem til den store bussen etter å ha svettet av oss et par kilo. Vi setter oss inn og registrerer at det er skrevet på bussen at den har air condition. Veldig fornøyd siden vi har 8 timer igjen av reisa. Turen begynner og alt er flott. Etter 2 minutter skrur buss-sjåføren AV aircondition. I tillegg har han med seg en mann som går rundt i bussen og får oss til å lukke alle vinduene. Ikke lar han toalettet på bussen være åpen heller. Slik at man alltid må spørre om han kan åpne hvis man skal på do. Når han går gjennom bussen for å ordne dette passer han på å alltid slå på lyset og klirre med sitt enorme nøkkelknippe. Vi er veldig fornøyd med å ha tatt nattbuss. Finner et hostell i Panama city når vi er fremme. Klokka er 5 om morgenen og vi får ikke lov å sjekke inn før 12. Vi vandrer litt rundt i byen og prøver å finne ne kafè. Trine er pottesur når vi finner ut at det er veldig vanskelig å oppdrive kaffe. På grunn av manglende søvn gjør vi svært lite resten av dagen.



Dagen etter tar vi en fin togtur fra Panama city til Colon langs Panamakanalen. Når vi kommer frem blir vi lurt inn i bilen til en amerikaner sammen med 2 svensker. Amerikaneren skal vise oss rundt og kjøre oss til Gatun Locks. Denne amerikaneren er en ordentlig gangster (saggebukse, gulltann, basketballtrøye, caps og bling) og er egentlig ikke hyggelig i det hele tatt. Men vi kommer fram. Vi har egentlig avtalt at han skal sette oss av i frisonehandelsområdet og at vi skal komme oss derfra. Idet vi setter oss i bilen spør han om han ikke skal kjøre oss tulbake til Panama city etter vi er ferdig. Etter litt fram og tilbake konkluderer vi med at selv om det kanskje koster litt mer, er det jo greit å spare litt tid og komme oss direkte til hotellet. Trodde vi. MEN, da han kommer å hente oss er bilen han egentlig skal kjøre fremdeles hos mekanikeren. Han ringer og kjefter masse og sier masse "motherfucker" (Cecilie kommer godt overens med han med andre ord). Vi kjører ikke til Panama city vi kjører inn i Colon, venter 15 minutt og kan endelig bytte bil. Da finner han ut at han ikke vil ha tid til å kjøre oss hjem først, men at han må på flyplassen å hente en mann først. Vi finner ut at vi faktisk ikke gidder å diskutere, og blir med. 2,5 time etter og en tur i 180 km/t på motorveien er vi endelig framme og finner i ut at vi allefall har vært med på et sosialt eksperiment.





Vi drar til flyplassen, klar for Rio og ferdig med Panama og SentralAmerika. Helt til de roper opp over høytaleren om noen har lyst å bli igjen i bytte mot 5-stjernes hotell, fullpensjon og 400 dollar i reisesjekk. Cecilie sier til Trine "LØP!" og Trine er snill og gjør det og vi får lov å bli igjen. Vi ler litt for oss selv da vi kommer til å tenke på at personene som har fått setene våre også har fått flymaten vår (kaninmat). Da vi tilslutt kommer til hotellet finner vi raskt ut at vi ikke passer helt inn med haremsbukser og sandaler, men bryr oss svært lite om det.Vi løper rundt i rommet og hopper i senga - slik som man burde gjøre på luksushotell.




Siden sist
- Vi har vært svært overrasket over hvor flink vi har vært å la være å kjøpe ting på turen. Helt til vi fant ut vi ikke har vært innom butikker. Plutselig var vi innom et kjøpesenter og kom ut ganske mye fattigere og mange klær rikere. Siden Trine har mistet alle klærne sine er det OK med nye klær.

onsdag 17. mars 2010

Busspensjonister



Vi har kjørt buss. Masse buss. Hele tiden. Annenhver dag. Vi har sett Honduras fra buss, Nicaragua fra buss, Costa Rica fra buss. I Panama tok vi nattbuss så da fikk vi ikke sett så mye. Egentlig er det stort sett Cecilie som har sett alle landene fra bussen, siden Trine har et ganske godt sovehjerte og har sovet store deler av bussturene.

Kort oppsummering av buss og stopp.
Buss Teguacigalpa (Honduras) - Mangagua (Nicaragua) 9 timer.
Kom fram til Managua på ettermiddagen. På samme buss fant vi Robert fra østerrike som vi hadde blitt kjent med på Utila. Han sier mye "sure, sure" og "OK", men er en veldig hyggelig fyr. Sammen fant vi en plass som så OK ut å bo ca 10 meter fra buss-stasjonen.
Dagen etter gikk vi til Managua Lake. Mannen på hotellet forklarte at vi måtte gå forbi "Choppy Center" for å komme dit. Etter en stund forstod vi at det var "Shopping center" vi skulle gå forbi. Turen var ikke noe å skrive hjem om, selv om vi gjør det fordet. Vi var som vanlig smarte og la solkremen hjemme siden vi liker å bli røde og lilla. Etter å ha vært å spist om kvelden, skulle vi sette på alarmen til neste dag. Først finner ikke Trine sin mobiltelefon, så finner ikke Cecilie sin telefon. Vi leter og leter. Alt annet er der, men telefonene er borte. Vi går til han gamle mannen i resepsjonen som ikke skjønner noe av det vi sier. Han sier; "borte? dere må lete etter dem". Vi prøver å forklare at vi har gjort det, men for høflighets skyld leter vi litt ekstra. Både under senger og inne sengklær. Mannen kommer inn på rommet og sier "har dere funnet dem?". Vi sier "Nei, vi har ikke det og vi har letet over alt." Mannen sier: "dere må lete overalt". Vi sier at vi har lett over alt til og med under senga. Mannen sier: "dere må lete under senga også". Vi synes at mannen er veldig smart som foreslår akkurat det. Mannen ringer til sjefen sin og til den ene ansatte de har. Etter en stund kommer de. De spør om vi har lett overalt. Vi sier at vi har det. De lager stor scene med den ansatte og vi føler oss veldig utilpass. Dama får beskjed om å hjelpe oss å lete. Vi leter under senga. Igjen. Vi prøver å forklare at vi ikke anklager noen, men at faktum er at telefonene er borte og at vi burde rapportere til politiet. Vi forstår det slik at politiet skal komme dit. Men nei. Mannen som ikke forstår noe og som alltid ber oss om å lete sier at vi må dra til politiet og anmelde en ansatte. Vi sier at det er veldig sent og at vi heller gjør det i morgen. Han sier at vi burde gjøre det i dag for det er slik det er og at han ikke bryr seg om at det er natt. Vi sier at vi gjør det i morgen allikevel. Han sier at vi ikke må si hvor det har skjedd for da for hotellet dårlig rykte. Vi synes han er veldig irriterende og ignorerer han.
Vi står opp dagen etterpå og innser at de 200 kr vi kanskje får for de 10 år gamle telefonenen våre ikke er verdt tiden det tar og drar fra Managua og den irriterende mannen på hotellet. Vi sier unnskyld til dama som ble anklagt og sier at det ikke var vår intensjon. Vi har da fått god oppdragelse.

Buss Managua (Nicaragua) - Granada (Nicaragua) 2 timer.
Vi dro videre til Granada som skulle være en finere by. Den var finere og vi fant et koselig hostell. Vandret stort sett bare rundt og ikke gjorde noe før vi dro videre 2 dager etterpaa.



Buss Granada (Nicaragua) - San Jose (Costa Rica) 9 timer.
I San Jose var vi så heldig at vi fikk hjelp av Mats (Cecilies brors) vertsbror. Han kom å hentet oss på buss-stasjonen (som ikke var i nærheten av der vår fantastiske guidebok sa den skulle være) og kjørte oss til et fint hostell. Tilfeldigvis var Cecilies venn og tidligere kollega Magnus også i byen og bodde bare 2 kvartaler unna oss. Vi var ikke vanskelige å be da det var snakk om å ta en øl.



Buss San Jose (Costa Rica) - Puerto Viejo (Costa Rica) 4 timer
Ville ta tidlig buss til Puerto Viejo, men hadde jo som alltid ikke bestilt noen billett (saann er det aa vaere impulsive, eller daarlige aa planlegge) bussen vi ville ta var selvfoelgelig full. Vi fikk derfor lov til aa vente paa den vakrenydelige buss-stasjonen i 2 timer. Bussen hadde ett stopp som skulle vare 10 minutter. Paa de 10 minuttene klarte selvfoelgelig en av de andre passasjerene aa bli lommetyvet (finnes det et verb?). Skikkelig urutinert. Stoppet ble derfor over en halvime i stede. Vi kom frem og Puerto Viejo by night var slettes ikke saa spennende som vi hadde trodd. Vi flyttes oss fra plassen som serverte usmaklige drinker til den som solgte gode drinker. Der saa vi 2 damer som vi haaper dypt og inderlig at ikke er oss om 30 aar. Men kanskje, vi maa bare gaa til innkjoep av store skjorter med blomster paa, saa er vi der.

Dag 2 i Puerto Viejo var helt fantastisk. Vi leide sykler og fikk endelig roert litt paa rompa etter flere ukes prosjekt forfall. Vi ble forelsket i syklene vaare og ville ta de med i sekken paa turen. Men tok til vett. Vi koste oss faelt i den Costa Ricanske naturen og var kvinne og sykkel mot natur. Vi var litt lei oss da vi maatte levere tilbake syklene. Saerlig Cecilie som hadde hatt rosa sykkel.




Saa var tiden over og Panama var neste. Konklusjonen er at vi gjerne vil tilbake. Men mer tid. En dag.

Ting mistet:
-mobiltelefoner (damn you theives!)

Ellers ting som har skjedd:
-vi tror noen ble skutt like foer vi kom syklende tilbake i Puerto Viejo. Vi konkluderte med at det var best og ikke vite og valgte aa ikke grave etter informasjon.
-vi har kjoert djekelsk mykkje buss som reklamerer for aircondition, men som rett og slett bare ikke tar den paa. Najs.

lørdag 6. mars 2010

Under the Sea

Advarsel: innlegget under kan inneholde sterke scener, men Mor og Far Jørgensen/Jakobsen trenger ikke bekymre seg for oss allikevel

"Trust me, it's paradise. This is where the hungry come to feed. For mine is a generation that circles the globe and searches for something we haven't tried before. So never refuse an invitation, never resist the unfamiliar, never fail to be polite and never outstay the welcome. Just keep your mind open and suck in the experience. And if it hurts, you know what? It's probably worth it."
The Beach



Har vi vært i Honduras? Nei, ikke egentlig. Vi har vært på Utila! Etter å ha vært byrotter en stund kallet øylivet på oss. Som dere kunne lese i forrige innlegg klarte vi å forsove oss til bussen, men var så heldig at den ventet på oss. Etter en lang busstur, kom vi fram til regnfulle La Ceiba. Det hølja ned! Og vi tenkte at nå hadde pinadø regnet fulgt etter oss igjen (dumme regn!) Siste båt hadde gått, så vi fant et fint hostell i den fine boken som vi ville bo hos. Ut i fra kartet var det ikke så langt å gå, og vi hadde i utgangspunktet bestemt oss for å spare taxipengene og gå strekningen. Da vi så den store mørke veien ombestemte vi oss og hoppet inn i en taxi allikevel. Og godt var det for det viste seg at hostellet vi ville bo på hadde flyttet til helt andre siden av byen. Etter en stund ble vi joinet av 2 israelere på hostellet som også skulle til Utila og dykke.

Tidlig dagen etter sto vi opp, trøtte og kalde. Ingen butikk i nærheten var åpen så det ble ingen frokost på oss, bare en ynke kopp kaffe. Vi dro til kaia og gikk ombord på første båt. Før båten startet kom båtverten (hva i svarte heter en båtvert? Stuert? matros? Whatever) og delte ut poser til alle. Dårlig tegn? De to israelerne og vi var veldig tøffe og takket fint nei til pose, de sa at de kunne vaske opp om de spydde på gulvet. Så begynte båten å kjøre og alle skjønte hvorfor man fikk pose. Etter 25 minutt begynte den første dama på båten å spy, deretter spredde det seg som en epedemi. Israelerne som i utgangspunktet var barske gutter måtte fint krype til korset og be om å få en pose allikevel. Både Trine og Cecilie taklet det hele overraskende bra faktisk! Trine, som alltid blir dårlig i alt som rører på seg (båt, bil, buss, fly, heis...), tok en liten seiersdans da hun så kaia på Utila. Veldig glade for at vi ikke fikk frokost før vi reiste, gikk vi triumferende i land. Trine og Cecilie 1 - Helvetesbåt 0

På kaia ble vi som forventet moett av 120 000 representanter fra de forskjellige dykkerbutikkene på oeya. Vi valgte den som hadde bil og ble med til deres dykkebutikk - vi kunne få være der en natt uten forpliktelser! LItt senere på dagen fant vi en annen dykkebutikk vi heller ville dykke hos og det gnagde litt i vårt norske samvittighetshjerte da vi måtte gå tilbake til den første dykkebutikken å si at vi ikke ville dykke der allikevel.

I utgangspunktet var planen å være 4-5 dager på Utila, kun for å ta Open Water. Men om det er noe denne turen har lært oss, så er det at ting blir skjeldent som vi planlegger (det er derfor vi stort sett ikke har noen planer). Siden vi ikke skulle begynne med kurs før på ettermiddagen dagen etter, hadde vi tid den første kvelden til å erfare at drinkene på øya var ganske mye sterkere enn vi er vant til. (Trine: "Nei, eg va no bare på en bar i går" Cecilie: "Eg e ganske sikker på at vi va på to forskjellige altså!")

Resten av tiden var stort sett blodig alvor. Teori om formiddagen og dykking om ettermiddagen. I begynnelsen lurte vi på om dette var noe for oss fordi vi plagdes så inni granskauen med de første øvelsene vi måtte gjøre. Men som stae nordlenninger som har vært ute ei vinternatt før holdt vi motet oppe, noe vi ikke angret på da vi endelig fikk dykke på ordentlig dybde! Krystallklart vann og nydelige korallrev! Fine fisk. Ikke sånne store skumle som Cecilie er redd for.
Til slutt endte vi derfor med å ta ikke bare Open Water, men også Advanced Open Water.























Selv om store deler av tiden på Utila gikk til dykking fikk vi jaggu tid til å gjøre litt annet også.
- Dra opp i jungelen å se et krasjet narkotikafly. Historien er (etter hukommelsen) som følger; hver måned kommer det narkofly til Utila fordi det er enkelt siden flyplassen der ikke har noe lys eller vakthold. I juli i fjor skulle en båt komme å stille seg i kystlinja like utenfor rullebanen for å signalisere hvor man skulle lande fordi det ikke var lys. Dessverre kantret båten og kunne ikke signalisere. Narkoflyet flyr rundt i sirkel og venter på signal, men går til slutt tom for bensin. De ender opp med å kræsje i jungelen, paralellt med rullebanen bare 200 meter unna. 2 døde og 2 ble alvorlig skadet. Da politiet kom fant de over 1500 kg kokain. Kokainen skal visstnok blitt brent i ettertid. Etter vår erfaring med politiet lurer vi litt på om de kanskje tok vare på en del og til eget forbruk.


- Feire Cecilies bursdag. Alle andre enn Cecilie syntes det var en god ide å spandere bursdagsshots. For å være høflig tok hun imot allikevel. Trine var så hyggelig at hun låste Cecilie ute av rommet i bursdagsgave. Selv om rommet egentlig var åpent hjalp det svært lite når selve porten til bygningen var låst. Cecilie fikk heldigvis sove hos en hyggelig person vi hadde blitt kjent med tidligere i uken.(Trine har fortsatt dårlig samvittighet)
- Dra på kostymefest. I og med at begge tar utkledning veldig særiøst stilte vi begge i kostymer. Trine som pirat og Cecilie som kattepus. Vi utgjorde stor del av prosentandelen av de som faktisk hadde giddet å kle seg ut - men fikk mange komplimenter. Beste kommentar fra en tilfeldig forbipasserende utspilte seg på denne måten: mannen står og ser på oss ganske lenge, først på Cecilie så på Trine, så på Cecilie og så på Trine igjen. Mannen ser forvirret ut og myser med øynene og blir stående å se på oss enda en stund Etter ca 1 minutt sier han: "is it Halloween or something? I know I have been smoking quite a bit... but you got me really worried for a second"




-Drikke både en og to og tre øl om kveldene man blir jo tørst av å dykke og øl er like billig som vann.

Å være på Utila var som å være i en boble, eller for de som har sett filmen "The Beach" føltes det litt sånn. Men av og til sprekker bobler, og i the Beach var det vel narkodyrkere som gikk amok. I vår boble var det politimenn som gikk amok.
Det som begynte som en ganske hyggelig kveld endte bare utrolig merkelig.
Vi er ute og feirer at Canada har vunnet over USA i hockey. Sammen med oss er en amerikansk venn som kanskje ser litt ut som en gangster. Den amerikanske vennen som ser litt ut som en gangster, er adoptert fra Honduras - og ser derfor naturlig nok ut som en fra Honduras. To off-duty full og stein politimenn kommer bort til den amerikanske vennen som ser ut som en gangster og begynner å trøble. Gangstern har aldri bodd i Latin Amerika og snakker ikke spansk. Han griper derfor tak i Trine og spør om hun kan oversette. Trine kommer selvfølgelig til unnsetning siden hun er godt oppdratt. Hun prøver å forklare til de dumme politimennene at gangstermannen ikke snakker spansk. Politimennene fortsetter å snakke til gangstermannen på spansk og sier at han er uhøflig som ikke svarer. Trine er tålmodig og fortsetter og forklare at gangstermannen er fra USA og snakker ikke spansk. Politimennene fortsetter i 5 minutters tid og er sinte fordi han ikke svarer og mener at seeeelvfølgelig snakker gangstermannen spansk - han har jo samme hudfarge som dem. Cecilie blir sint og sier at de burde roe seg ned og at hudfarge ikke har noe å si for hvilket språk man snakker. Politimannen sier at Cecilie burde roe seg ned og Trine dytter Cecilie bort og fortsetter å være diplomatisk. Gangstermannen sitter helt rolig hele tiden til tross for at en av politimennene faktisk tar strupetak på han på et tidspunkt.
Til slutt gir de seg og lar oss alle være i fred. Vi forsetter å kose oss en halvtime/time etter vi er kvitt dem. Plutselig, kommer ei jente løpende opp trappen hysterisk og roper etter hjelp. Det viser seg at politimennen har blitt enda villere og er slett ikke rolig, og holder nå en pistol mot hodet på en fyr. Vi kjenner vår besøkstid og sniker gangstermannen rolig ut fra lokalet. Senere viser det seg at politimennen har klikket i vinkel, de har holdt pistol mot hodet på tre forskjellige personer og faktisk trukket av (heldigvis var ikke pistolen ladd)en gang. I tillegg banker de opp han som fikk pistolen mot hodet først og brekker nesen og flere av hans ribben. Koselig. Vi lar oss selvfølgelig ikke skremme av sånne ting.



Mistet siden sist:
-Cecilie har mistet kameraet sitt OG fått det tilbake igjen

Ellers ting som har skjedd:
- Trine har sovet 30 timer i strekk, kun avbrutt av båtbyttet, bussbytte og gangavstand mellom buss og hotell. Cecilie kjedet seg veldig mens Trine sov.
- Vi har fått ikke bare ett men TO dykkesertifikat. Og kan nå dykke til 30 meters dyp.
- En gutt på mellom 8-10 år har ropt "Hey Sexies" etter oss. Vi visste ikke helt hva vi skulle mene om det.
- Cecilie har endelig badet med klærne på etter å ha tenkt på det hele uka.
- Vi er enig med Homer Simpson om at livet under the sea er best