søndag 25. april 2010

Norsk invasjon

Så ble vi til slutt møkkleie av å ligge stille i sola og fant ut at vi skulle komme oss videre. Så vi krabbet oss opp kjempetidlig for å ha god tid å spise frokost og ha tid å gjøre noen småting før vi skulle ta bussen. Frokosten skulle egentlig starte kl åtte, men resepsjonsdama insisterte på å være perfeksjonist så tidlig på morrakvisten og brukte 20 minutter på å stille opp kopper og fat på linjer hit og dit og enda 20 minutter på å stille ut brød og frukt og kaffe i ulike kunstneristiske formasjoner. Så da vi hadde fått i oss frokosten hadde vi ikke mer enn tida for å gå til bussen. Bussen busset oss til Sao Paolo og verdens største busstasjon. Selv om stasjonen var enorm klarte Cecilies venninne og tidligere kollega, gode og vakre Ellen å finne oss der. Etter å ha hatt buss-fri noen timer kastet vi oss på en ny buss videre til Florianopolis og gode, gamle Marina. (for de som ikke vet det, så var Marina utvekslingsstundent hos Cecilies familie i 1999/2000.)

Marina hadde dratt seg ut av senga klokka 6 for å møte oss og serverte oss en herlig frokost! Vi karret oss til stranda og med solkremen fint i sekken. Det var overskyet, men klok av skade visste vi at sola brenner selv om det er skyer. Trine sa derfor: "nå kommer vi til å bli solbrent hvis vi ikke smører oss". Til tross for dette smurte vi oss ikke, og ble selvfølgelig solbrent og seende ut som 2 hummer og 1 panda. Vi koste oss veldig likevel, og nøt den fine brasilianske utsikten.



Om kvelden traff vi del 1 av den norske invasjonen i Brasil, mor og far Jakobsen. Mor og Far Jakobsen hadde fått med både gaver og klemmer fra Mor og Far Jørgensen til Trine, så hun ikke skulle føle seg utenfor. Dagen etter møtte vi 5 til fra og tilknyttet familien Jakobsen - og det hele virket plutselig som en norsk feriekoloni. Etter noen dager med fullstendig avslapping i Florianopolis var det på tide å komme seg ned til Porto Alegre og bryllup. Alle andre tok selvfølgelig fly ned, men som miljøbevisste og budsjettbevisste reisende tok vi naturligvis buss. Da vi kom fram tok vi en taxi til hotellet som Jakobsens hadde invadert. å få komme inn på hotellet viste seg vanskeligere enn antatt. Hotellmann: "ja, her er det mange Jakobsen. MEN det kan bare være 3 på hvert rom. Det er ikke plass til dere." Men siden vi var søte og sjarmerende fikk vi til slutt lov å gå opp med tingene våre, men det var veldig viktig at vi ikke bodde der. Trine la seg i senga sammen med Marina og Cecilie fikk sove noen timer på sofaputer på gulvet. Resten av dagene var vi skikkelig rebelske og bodde på hotellet selv om de i resepsjonen hadde sagt at det ikke gikk. Vi er skikkelig bad-ass!

De neste dagene i Porto Alegre gikk til å gå opp og ned samme gate og snakke norsk og spise. Bryllupsdagen slo vi på stortromma og gikk på skjønnhetssalong. Trine fikk manikyr og pedikyr og Cecilie fikk manikyr, satt opp håret og ble sminket. Som vanlig er latinamerikansk sminke litt mer dramatisk enn europeisk, så selv om Cecilie ba dama ta av litt 2 ganger, bestemte hun seg til slutt at det kanskje var enklest å ordne det selv etterpå.

Noen få timer før festen skulle begynne fikk Trine plutselig kjolesamenbrudd. Kjolen hun hadde lånt hos Marina var ikke akkurat slik hun hadde tenkt. Vi løp derfor ned til kjøpesenteret og inn på alle butikker som hadde kjoler. Taktikken var enkel, løpe inn, bla fort gjennom alle kjolene for å se om det var noen som var verdt å prøve, sjekke prisen om det var billig nok og eventuelt prøve kjolen. Dette gjorde vi på alle butikkene. På den siste fant vi heldigvis en kjempefin kjole og Trine ble glad igjen.

Bryllupsfesten var fantastisk. Brudeparet ble gift. Maten var fantastisk. Musserende vin. Sambaorkester. 2 gamle gubber med gitar. Og dansing til klokka 6 om morgenen.







Vi hadde slått på stortromma og kjøpt flybilletter tilbake til Florianopolis. Men om kvelden før flyet gikk fikk Cecilie plutselig et enormt behov for å kose mer på de nydelige familiemedlemmene sine og bestemte seg for å bli igjen en ekstra dag. Trine var veldig flink og klarte og stå opp kjempetidlig og reise tilbake til Marina helt alene.

Da vi igjen var samlet i Florianopolis hadde vi mange planer, vi skulle på stranda, vi skulle campe, vi skulle på sykkeltur og mye mer. Dessverre hadde det bestemt seg for at det skulle regne hver dag for å ødelegge for planene våre - vi satt derfor inne å så på Big Bang Theory i stede. Til slutt var vi lei av regn og fant ut at det var på tide å komme seg videre. Vi gikk derfor ned på busstasjonen og lekte stein, sakt papir for å finne ut om vi skulle dra til Montevideo eller Buenos Aires. Dagen etterpå ga vi Marina en stor klem og satt oss på bussen til Montevideo.

Siden sist
-Trine har fått hekledilla og har heklet tre luer på tiden vi har vært i Florianopolis.
-Vi forstår litt mer portugisisk enn vi gjorde første dagen vi kom til Brasil og kan i allefall si at vi ikke prater portugisisk - på portugisisk.
-Vi fant en gudsforlatt reisende svenske på ei strand i Florianopolis og tok han med oss hjem og gav ham mat og en sofa å sove på.
-Regnbuepopkorn finns!





Nå ruller det på med utlåning av Mariusgenseren og to nye glade har fått æren av å ha den på seg:


tirsdag 13. april 2010

This is LUKSUS-laif!

Så fikk vi endelig forflyttet oss fra Centralamerika til Sør-Amerika. Og etter å ha ledd av at noen fikk vegetarmaten vår på flyet vi byttet bort - fikk vi virkelig en lærepenge da det viste seg at det ikke var noe mat til oss på flyet. Etter å ha sett veldig sultne og triste ut en stund, klarte flyvertinnen til slutt å finne 2 brett med tomatsuppe som vi kunne spise. Vi var veldig takknemlige. Slik vi ofte er.

Allerede på flyplassen merket vi fort at Brasil var noe helt annet enn det vi var vant til. For det første forstod vi ingenting av hva folk sa. De kunne forstå oss, men vår spansk, men ville alltid svare oss veldig kjapt tilbake på portugisisk.
For det andre skjønte vi ikke dette med maten. Her skulle man ta, notere og veie, så kunne man spise.

I Rio hadde vi funnet en ny person som ville låne oss sofaen sin. Han var hyggelig, men litt rar, slik som vi har funnet ut at folk vi bor hos ofte er. (Kan det være oss det er noe rart med?) han: "hvordan is spiser man mest i Norge?" vi: "eh, kanskje vanilje?" han: "VIRKELIG?! vanilje?!" vi: "vel, vi vet ikke, kanskje sjokolade?" han: "sjokolade?? Virkelig?!" vi: "kanskje vanilje med sjokoladesaus", han: "det har jeg aldri hørt om! Er du sikker på at det er det man spiser mest av?" vi: "kanskje". Men han var hyggelig nok og bodde like på Copacabana. I Rio var vi skikkelig turister - noe det er lenge siden vi har vært. Vi brukte en haug med penger på å komme oss til Sukkertoppen og Cristo og følte vel egentlig at det var akkurat det riktige å gjøre.



Etter vi hadde vært på Cristo fant vi ut at vi ville gå å turistifisere sentrum litt også. Plutselig ble det mørkt. Og sentrum i Rio er ikke så hyggelig for folk som helt tydelig ikke er innfødte når det er mørkt. Vi ble ikke forsøkt ranet én gang - men to gang iløpet av de 2 timene vi var der. Cecilie ville ikke gi fra seg veska så lett og holdt litt ekstra hardt i den. Den andre gangen, fikk vi litt hjelp av vår franske venn, så han ble ranet i stede for oss. Heldigvis hadde han bare småpenger i lomma og ranerne hadde ikke pistol, så det gikk etter forutsetningene bra. Vi bestemte oss for at det kanskje var like greit å kalle det kveld og ta taxi hjem.



Etter å ha turistifisert litt, bestemte vi oss for at det var på tide å komme seg videre. Vi dro derfor videre til vakre Paraty.




Vi merket fort at Paraty var mye farligere enn Rio, ikke fordi det var folk som ville rane deg - men fordi det var isbuffet på alle hjørner. Vi tok den kloke beslutningen om at vi ville prøve alle smakene (dette var da vi trodde det kun var en isbuffet, vi måtte raskt kapitulere da vi innså at det var ganske mange i landsbyen). Rekorden ble derfor 6 smaker hver på en dag. Ellers ble dagene i Paraty brukt til å jobbe på brunfargen slik at vinterhvite nordmenn skulle bli misunnelige i bryllupet vi skulle i. For 2 personer som syns at der er fryktelig kjedelig å sole seg, er det nesten tortur å jobbe så masse med å bli brun.

Vi lærte på den vanskelige måten at dersom vi gikk inn på en bar der det var en mann som spilte gitar kostet ølet dobbelt så mye. Vi prøvde derfor å ungå barer med spillemenn. Men av og til sto de å gjemte seg og kom så fort vi hadde bestilt. Dumminger. Av og til var de ikke flinke å spille engang. Da ble vi sure.
Etter å ha dratt fra strand til strand i noen dager fant vi ut at vi ville ta en båttur. Vi fant et enormt og nydelig skip, hvor vi kunne cruise rundt fra øy til øy. Stort sett satt vi bare på båten og så på de andre. Vi hadde som rutinerte backpackere tatt med oss mat og drikke og alt, slik at vi skulle slippe å bruke penger på båten. Båtmannenen prøvde å få oss til å betale for en snorkel og dykkemaske, men vi kranglet fort på at vi hadde blitt fortalt at det var inkludert og at vi nektet å betale. Siden båtmannen var litt forelsket i oss begge fikk vi det selvfølgelig som vi ville. Vi ble til og med tilbudt gratis lunsj, men der gikk grensa, etter å ha spist is hver dag visste vi at vi ikke varfine.




Ellers ting som har skjedd:
-Sikkerhetsvakten på Cristo gjorde dagen vår da han sang kjempehøyt: "I´ll guess you´ll say, what can make me feel this way. My girl!" (vi oppfordrer alle til å synge mer slik at alle hører)
-Vi har truffet noen amerikanere på en strand som ville lære oss å spille kort. Vi synes det var kjempebra siden vi bare kunne 2 kortspill.
- Vi har lagt på oss massemasse, uten å vite hvordan (is flere ganger om dagen, 2 varme måltider hver dag, ikke noe grovt brød.. nei, vi forstår det ikke..)

Og så til det alle har ventet på - vi har endelig lånt ut Mariusgenseren igjen! Ikke bare til én, men til tre personer (som dere kan se vuderer vi kroppsform før de som låner genseren får lov å ta den på seg. Noen får kun lov å holde den mot kroppen)