søndag 30. mai 2010

I can fly!

Etter å ha drukket oss opp på vin i Mendoza fant vi ut at det var på tide å flytte på oss igjen. Så etter å ha varmet oss på en kopp te og litt mat på hostellet etter vår lille svømmetur i Mendozaelva, hoppet vi på en varm og klam buss til Córdoba, litt lenger inn i landet.

Vi hadde håpet å finne en en vi kunne surfe sofaen til, men hadde ikke hatt lykken med oss - og siden vi ankom byen klokken 6 om morgenen og ikke hadde fått sovet noe på bussen, tok vi inn på et hyggelig hostell der vi sov bort store deler av dagen.
Når det begynte å nærme seg kvelden fant vi ut at vi skulle lage en nydeligdeilig salat og drikke den dyre og gode rødvinen Trine hadde kjøpt i Mendoza. Dessverre hadde vi også kjøpt en fullstendig ubrukelig vinåpner i Mendoza og Cecilie endte opp med å smuldre opp korka og til slutt måtte trykke den ned i flaska. Men har man kjøpt god og dyr vin så skal den pinadø drikkes også. Så vi supet oss i oss vinen med kork til av melkeglass. Utpå natta gikk vi å møtte Roman fra Sveits som vi traff i Mendoza og hans couchsurfingvert. Resten av tiden var vi så heldig å få kræsje ikke bare på en, men to sofaer. Snille Maxi ga oss plass 2 netter, vi takket han med å kanskje lage den mest disgustinge maten vi har lagd på hele turen. Han var høflig nok til å late som om maten smakte godt.
Mens vi bodde hos Maxi brukte vi også en av dagene til å dra å se på ett av Che Guevaras barndomshjem. Vi hadde avtalt å dra sammen med Roman og en amerikaner (som vi ikke husker hva heter -kanskje Brian eller Ryan), men har etter 4 måneder i latin-amerika blitt litt latin-amerikanske selv og kom selvsagt 30 minutt senere enn avtalt. Helt tilfeldig klarte vi å treffe dem igjen Alta Gracia. Vi konkluderte med at Che Guevara museet var ganske mye mer interessant enn Evitamuseet, men mindre interessant enn menneskeutstillingen.



Etter 2 dager hos Maxi flyttet vi til Jose. Der brukte vi store deler av tiden til å se på You Tube-klipp som dette og le:

http://www.youtube.com/watch?v=ED_pU2oDnug

Desidert høydepunkt i Córdoba var da vi bestemte oss for å hoppe ut fra fly. Vi var som vanlig sent ute og hadde ikke spist frokost - og siden israelere alltid må braute seg fram her i verden (vi kjenner noen hyggelige isralere også, men majoriteten vi har truffet på reisen er brautende) måtte vi vente i 4 timer før vi fikk hoppe. Cecilie var først ut og fant ut at dersom hun kunne starte dagen slik hver dag ville hun være en svært mye hyggeligere person å ha med å gjøre. Trine var ikke mindre fornøyd med det hele. Og det beste av alt var at vi fikk noen fantastiske 80-tallsdresser vi kunne ha på oss - dessverre kunne vi ikke beholde draktene. Men vi var rimelig fornøyd allikevel. Trine skal kanskje sy en når hun kommer hjem. Eller hekle en av lamaull. Vi forstår nå fascinasjonen av one pieces.






Ettersom alle andre stort sett reiser fra Cordoba til Tucuman, bestemte vi oss for å heller dra videre til San Fernando del Valle de Catamarca. Vi ankom tiiidlig om morgenen, som vi ofte gjør når vi tar nattbuss og tenkte at det sikkert ikke var noen hostell som var åpne. Vi drakk derfor en kaffe på den deilige busstasjonen. Etter å ha soset i en halvtimes tid fant vi ut at det ble alt for dumt og tok taxi til første og beste hostell. På hostellet sto alle dørene åpne og TVen var på, men det var ingen der. Vi hang litt i resepsjonen og plutselig kom en mann med koffert inn porten. Vi tenkte at det sikkert var en ny gjest som også kom med nattbuss. Da han kom inn sa han: "Hva, er det ingen som har tatt imot dere." Vi: "nei.." han: "nei, det er jo fordi det er jeg som skal ta i mot dere." Lettere forvirret fikk vi senger og la oss ned noen timer. Catamarca er ikke et særlig happening place, men vi fant en franskmann som hadde funnet ut at det var konsert samme kveld. Det var den rareste konserten noen sinne og vi gikk derfor etter en stund.
Neste dag var 1. mai og franskmannen som var en racer på å finne ut hva som skjedde i området hadde funnet en ny konsert i en nabolandsby. Utpå ettermiddagen dro vi ut og fant ut at konserten som vi visste svært lite om var i på ett stort idrettsamfi. Da vi, tre bleke, lyshårede og blåøyde kom inn, sendte samtlige andre der oss ett "hva i helvete gjør DERE her"-blikk. Vi valgte å ignorere dette - og satte oss ned å så på det merkelige spetakkelet. Etter å ha fått med oss 4-5 merkelige band fant vi at nok fikk vaere nok og suste tilbake. På hostellet var folk veldig hyggelig og vi brukte mye tid å snakke med de som bodde der, dele flasker med vin og spille gitar og spille jembe.



Etter å ha vært på hostellet noen dager ble vi så husvarme at de som jobbet der fant ut at det var like greit å selge oss en jeep-tur. Selv om det var ganske dyrt ble vi overbevist. Så noen dager senere hoppet vi inn i Jeepen - sammen med Marina fra Buenos Aires og med Sergio fra hostellet som sjåfør. Og vi angret ikke. En fantastisk tur!




Vi drakk mate hele veien og hørte på god musikk. Jo høyere vi kom jo kaldere ble det - og på ett tidspunkt var det så kaldt at vi nesten nektet å gå ut av bilen. Og det eneste riktige å gjøre når man er på tur i fantastisk landskap er å ta bilder. Marina og Sergio som i utgangspunktet trodde vi var rolige og ordentlige jenter - forstod fort at de ikke kunne tatt mer feil.





Om kvelden lagde vi herremåltider på bål, koste oss i varme kilder og sov i telt.
Etter å ha sittet i bil i tre dager ble vi tilslutt sluppet av i Belén, og for å vente på buss videre. Alt var selvfølgelig siestastengt - så vi ble vandrende rundt i en ganske gudsforlatt sted og letet etter en åpen kafé. Mannen som jobbet på iskrembutikken syntes det var en skam at vakre turister som oss ikke kunne finne eneste plass hvor vi kunne finne en kaffe. Vi suste vidre med en natts mellomrom til Cafayate (enda ett vindistrikt i Argentina). Siden noen hadde stjålet Cecilies energi - ble store dager tilbragt i senga. Trine var snill å kjøpte Nesquick slik at Cecilie skulle få energien sin tilbake. Dagen etter lånte vi et par sykler og kræsjet noen andre sin vintur. Gratis vin er godt! Etterpå fant vi ut at det var like greit å dra videre og kastet oss på bussen til Salta.



I Salta var vi i mange dager og traff masse kule folk og en hund som het Hans. Vi var på en konsert der vi vurderte å gifte oss med han som spilte bass, og hadde en merkelig opplevelse med en argentinsk frisør og aerobiksinstruktør. Så var det nok og på tide å komme seg videre. Etter en ca fem dager uten å gjøre særlig mye, hadde vi egentlig bestemt oss for å dra videre til en annen by i Argentina tidlig på morgenen, så vi sa hadet til alle som jobbet der og gikk å la oss. Men Cecilie hadde ikke så lyst å stå opp tidlig og sa før vi la oss siste kvelden: "Det gjør vel ingen ting om vi ikke hører vekkerklokka og forsover oss..." Trine syns egentlig ikke det gjorde noe hun heller. Som sagt som gjort, Cecilie var veldig flink å slå av vekkerklokka før Trine hadde hørt den og så sov vi til kl 11. Alle vi hadde sagt hadet til dagen før bare flirte av oss da vi litt flaue gikk ut for å spise frokost. Etterpå tok vi med oss pikk og pakk, så hadet til allesammen igjen og gikk til busstasjonen for å kjøpe billetter, men skiftet plutselig mening og endte opp med billetter til Bolivia med nattbussen. Vi syns det ble litt dumt å gå tilbake til hostellet igjen så vi fant ut at vi skulle gå 746 trappetrinn opp til et utkjikspunkt på toppen av et fjell og ikke ta taubanen. Etter fire måneder uten å røre på oss var det ganske slitsomt, men vi kom opp tilslutt. Etter å ha sett på byen fra toppen av fjellet var det fortsatt mange timer til bussen vår skulle gå og vi bestemte oss for å dra tilbake til hostellet likevel. Da vi kom tilbake dit for 5 gang gadd de ikke si hadet til oss mer da vi dro for godt.








Ellers ting som har skjedd:
-Trine har vært en pøbel og tatt bilde av en fot på menneskekropp utstilling. Hun fikk passet påskrevet av en vakt og turde ikke ta bilde av flere menneskelemmer.
-Trine, med hekledilla, har kjøpt ett kilo handspunnet lamagarn. Dette tar opp plassen i ca halve ryggsekken, men hun er fortsatt glad.
-Vi har hatt akutt trang til å etterligne alle skilt vi så på den øde strekningen Paseo San Francisco.






Ting mistet:-Guidebok over Sør-Amerika (nå tar vi i allefall ting på gefühlen).

Nye bidrag i Trine og Cecilie låner ut Mariusgenseren til folk de møter på reisen! :)




tirsdag 11. mai 2010

Chillaxing

Så var vi ferdige med Brasil, for denne gang. På tide å vende nesen mot den spansktalende delen av Sør-Amerika. Og overraskelsen var stor naar vi plutselig fikk både kvelds og frokost på den fantastiske nattbussen vi tok. Siden vi befinner oss i Latin-Amerika var det selvfølgelig ikke noe vi kunne spise, men vi passet på å drikke ekstra mye brus så vi skulle få valuta for pengene.

Montevideo suste vi igjennom. En storby som alle andre storbyer. Men vi passet på å ta bilde av severdigheter som dette:



Fra Montevideo suste vi videre til Colonia del Sacramento en liten kolonilandsby. Vi feiret at vi nærmet oss vinland med å dra på restaurant og bestille vin i stede for øl. Etter 3 dager i Uruguay begynte været å bli dårlig og vi bestemte oss for at det nok var bedre å være i Buenos Aires om det skulle regne, enn i Colonia. Vi tok derfor med båten over vannet og til nytt land og ny by.



Vi skjønte fort at ting var litt annerledes i Argentina. Vi kom fram og klokka var over tolv om natta, natt til mandag. Vi var sulte. Veldig sultne. Vi konkluderer med at det sikkert er vanskelig å få tak i noe å spise på dette tidspunktet, men velger å prøve. Vi går over veien til en iskrembutikk og spør; "hei, eh, har dere noe mat" mannen ser dumt på oss og sier: "eh, ja", vi sier: "ordentlig mat liksom? Kan man bestille det som står på menyen?". Mannen tror nok ikke vi er så smarte og sier; "ja, selvfølgelig!". Vi er veldig lykkelige å bestiller hver vår tunfisksalat.

Og det regnet og regnet og regnet. En dag regnet det tilogmed cm store isklumper! Heldigvis hadde vi vært så heldig å få låne Esthers fantastiske leilighet midt i nydelige Palermo. Og vi slappet stort sett av. Gikk gjennom stor tortur ved å gå inn i de deiligebillige designerbutikkene. Utover det gjorde vi stort sett ingenting. Og det var deilig. Men noen ting følte vi at vi måtte gjøre: Dra på Evitamuseum, dra på Recoleta gravlunden



og bli fotballfans og dro på fotballkamp. Fotballkamp i Argentina er litt annerledes enn fotballkamp i Norge. MASSE folk! Mangemange, og vi var litt skeptiske. Men, vi tok sjansen. Og det var gøy. Vi prøvde så godt som mulig å synge med.



Etter å ha klart å unngå å se ganske mange ting i løpet av uken i Buenos Aires, fant vi plutselig ut at vi skulle krampeturistifisere før vi tok buss videre til Mendoza. Vi satt oss derfor på en turistbuss.



Alt virket fint og flott og vi skulle være tilbake i god tid til bussen gikk. Trodde vi. Vi fikk sett ting som man måtte se, det Rosa huset, San Telmo, Boca, og flere ting. Men så plutselig stoppet trafikken. Bussen rørte seg ingen vei. Det gikk en halvtime, det gikk en time, og vi kjørte ca 2 meter. Trafikken rørte seg ikke. Vi ga begge opp håpet på at vi skulle komme oss med bussen til Mendoza. Men så fikk sjåføren en lys ide - vi driter i hele turen og krysse over til en annen gate. Og heldigvis rørte vi på oss igjen. Det var 20 minutter igjen, og vi ble satt av ved en metrostasjon og kastet oss på første t-bane. Så suste vi inn i baggasjeoppbevaringen å hentet sekkene våre og løp opp på terminalen. 1 minutt før bussen skulle gå var vi klar. MEN, ingen buss. Vi ble nervøse igjen og mens Trine passet på sekkene sprang Cecilie opp og spurte hvor i all verden bussen vår var parkert. Det vi hadde glemt, oppe i alt stresset, var at vi fremdeles befinner oss i Latin-Amerika. Ting går ikke nødvendigvis når det skal gå. Og 20 minutter senere rullet bussen inn på plassen og lykkelige kunne vi sette oss på enda en buss.

Så dro vi tvers over landet og til vinlandet Mendoza. På busstasjonen ble vi som vanlig overfalt av 10 personer som gjerne ville vi skulle bo på hostellet deres. Dette er veldig hyggelig etter å ha tatt nattbussen og man egentlig ikke er så veldig klare i hjernen. Trine var derfor som vanlig veldig hyggelig å la alt ansvar på Cecilie og å prate med alle folkene. Etter å ha gått litt i sirkel fant vi fram til det ene. Mendoza er av Argentinas mest kjente vinområder og på plakaten sto selvfølgelig vinsmaking. Overraskelsen var stor da vi fant ut at alle andre på hostellet hadde planlagt det samme. Vi dro derfor sammen til Mr. Hugo som lånte ut sykler og brukte resten av dagen på å sykle rundt blant drueåkre og vinprodusenter.



Trine endte opp med å kjøpe dyr og god vin (argentinsk standard, ikke norge standard) som vi skulle kose oss med ved en senere anledning. Etter å ha nytt livet med piker, vin og sykkel en hel dag, fant vi ut at det var på tide å gjøre noe vi ikke hadde gjort før. Vi ville gjøre noe som ikkje innebar å sitte stille på rumpa og lette sider opp og ned blandt aktiviteter man kunne gjøre i Mendozas nærområde. Siden vi lider av beslutningsvegring fikk en hyggelig jente fra Holland trekke lapp om hva vi skulle finne på dagen etterpå.



Vi hadde tatt som en selvfølge at vi først skulle på trekking - så rafting. Men så feil kan man ta. Bussen vi ble hentet med stoppet ved en elv og en mann roper "her er det" ikke før han roper navnet vårt skjønner vi at han faktisk snakker til oss, og at vi faktisk skal rafte før trekkingen. Heldigvis får vi låne klær så vi slipper å gå våte på tur. Vår første rafting noen sinne går bra, elva er stort sett rolig og Cecilie og Trine utgjør et fantastisk frontpar. Da vi er nesten fremme sier instruktøren "nå kan dere bade" og selv om elva er rundt 0 grader finner vi ut at det sikkert er en kjempegod ide. Trine får ikke med seg detaljen om at man skal holde seg fast i båten, men blir heldigvis reddet av en god raftingpartner.
Da vi endelig er oppe av vannet kjenner vi at det kanskje ikke var så kjempelurt å bade - for vi er fryktelig kalde. Men vi klarer å få litt varme før vi kjører til der vi skal på trekking. Trekkingen er litt lettere enn vi har sett for oss og med oss har vi en guide og to hunder - en smart og en dum. Etter å ha gått i en tmes tid kommer vi til stedet vi skal rappelere. For å komme videre må vi rappelere eller gå 30 minutter tilbake. Den smarte hunden har allerede snudd, men den dumme hunden er hysterisk fordi han innser at den faktisk ikke vet hvordan den skal komme seg ned.
Først rappelerer Cecilie ned, så kommer Trine. Guiden ser litt forvirret ut og tenker veldig på hva han skal gjøre med den dumme hunden. Heldigvis er guiden snill og finner ut at han skal rappelere med hunden. Han pakker derfor hunden godt inn i sekken og snører han fast. Alt går bra og den dumme hunden er svært glad når han endelig er nede. Den smarte hunden har stått og sett på hele spetakkelet og tenker sikkert også at den andre hunden ikke er så smart.





Ellers ting som har skjedd:
-Cecilie har brukt setninga: "Ble jeg akkurat bæsja på?" og ja, hun BLE bæsja på.
-I et filosofisk øyeblikk på gravlunden i Recoleta utbryter Cecilie: "Herregud, så rart. Det er liksom som en by med døde mennesker," hvorpå Trine svarer: "som alle andre gravlunder, mener du?"
-Trine har hatt kombinert tango- og matekurs på kjøkkenet klokken 6 om morgenen.