A Guate! Guate!

Så har vi kommet oss tilbake til den spansktalende delen av Latin-Amerika og har hatt noen helt fantastiske dager i Guatemala. Siden Cecilie har hatt et enormt sukkersug hele turen fant vi ut at det var pà tide å røre litt pà ræva! Og i tillegg til det har vi vært veldig kulturelle.

Det gikk greit å komme seg fra Belize til Guatemala, men de guatemalske grensevaktene krevde selvfølgelig litt uoffisiell innreiseavgift fra oss. Siden klokka var 7 på morgenen følte vi ikke for aa krangle om de 10 kronene hun krevde fra hver av oss.

Da vi hadde gått over grensa grep vi tak i første og beste minibuss som kom. Etter en times busstur var vi fremme i El Remate der vi tok inn på et hotell. Livet i El Remate (en strekning med hus) var utrolig rolig og siden vi er svært flinke å slappe av glei vi lett inn i miljøet. El Remate var egentlig bare et stopp for å komme oss til Tikal . Etter å ha slappet av en dag stod vi opp TIDLIG (04.45!!) for å ta bussen til ruinene til soloppgang. På bussturen ble vi kjent med ei hyggelig jente fra Østerrike som het Suzanna. Hun var så priviligert at hun fikk lov til å henge med oss hele dagen.








Vi gikk opp på ALLE templene. Det var helt spesielt å se hvordan toppen av templene stakk opp fra jungelen. Vi gikk rundt i 8 timer og hadde i grunnen fått litt nok mayaruiner på en stund da vi tok bussen tilbake til El Remate. Men det var absolutt verdt turen! Vel tilbake i El Remate kollapset vi i hver vår hengekøye.

Dagen etter dro vi til buss-stasjonen uten noen klar ide og hvor vi hadde lyst å dra. Taktikken var klar: "Unnskyld mister, den neste bussen som går - hvor går den? Guatemala city sier du. Javel, vi tar den" Vi fant etterhvert ut at vi kun ville gjøre et kort stopp i Guatemala city og heller ha et ordentlig stopp i Antigua. Bussturen var lang y en typisk Guatemalastandard buss som stoppet overalt og tok med alt for mange mennesker. Men en opplevelse. Vi kom fram ganske så sent og tok rett inn på hotell og sov. Neste dag, var en søndag og vi fant fort ut at i likhet med Norge var svært mange steder stengt på søndager så vi slet litt med å finne frokost. Guatemala city er som de fleste andre store byer, stor og byete.
Etter frokost fant vi bussen til Antigua og i svingene holdt selv buss-sjåføren seg fast (seriøst!).

Vi fant et hyggelig hostel som het black cat. Etter å ha hengt bare med hverandre noen dager begynte vi å bli litt sosialt utsultet og da noen spurte om vi ville være med opp på konsert på et hostel oppe i fjellet sa vi fort ja. Da vi kom opp dit fikk begge to lyst å bo der for alltid og få oss en hippiemann og vakre hippiebarn. Dessverre har vi jo et fly vi skal nå, så vi slo tanken raskt fra oss.



Antigua var en nydelig by og selv om den er full av turister har den ikke mistet sin sjarm. Blant turistene var det ca en million dansker og vi sa "kamelåså" til alle.

Det største vi opplevde i Antigua var å bestige vulkanen Pacaya. Vulkanen er 2500 meter høy og fremdeles aktiv.



Vi gikk i 2 timer for å komme opp ca 400 meter fra hovedkrateret og rundt oss strømmet lava fra tre "elver". Folk grillet marsmellows over den 2700 graders lavaen og varmen man kjente var helt ekstrem. Vi kan med sikkerhet si at om man hadde hatt lignende i Europa hadde det ikke vært lov å komme så nært. Vi fikk med oss en nydelig solnedgang på toppen og måtte gå den steinete veien i mørket. Som vante fjellfolk var dette selvfølgelig ikke noe problem for oss. Trine måtte forbarme seg over ei dame fra Den dominikanske republikk som aldri hadde vært i nærheten av et fjell i sitt liv. På nedturen kunne guiden vår fortelle at det for 6-7 måneder siden hadde vært et utbrudd der 14 mennesker hadde fått alvorlige brannskader. Vi var glad for at han ikke hadde sagt det på veien opp.



Vi ble en dag til i Antigua og hadde store kvaler med å velge om vi skulle bli lengre i Guatemala eller dra videre til Honduras. For samtidig som Guatemala er fantastisk er det så mye mer å se. Vi bestemte oss for å ta en buss klokka 4 morgenen etter til Honduras karibiske kyst. Smarte som vi er fant vi ut at vi ikke kunne legge oss, men at vi selvfølgelig måtte ut en siste tur og konkluderte med at vi kunne jo bare være ute til det stengte og så hente tingene våre og dra. Lite visste vi at alle utesteder i Guatemala stenger klokka 1 alltid.
Vi klarte ikke å holde oss våkne i 3 timer til, men Cecilie forsikret Trine om at hun alltid hører vekkeklokka når hun skal ut og reise noen sted og at det ikke var noe problem å stå opp kvart på fire. Ti over fire kom portvakta inn på rommet og ristet i Trine og kunne fortelle oss at bussen hadde ventet i 10 minutter på oss nede. Vi skyndtet oss å ta tak i tingene våre og sprang ned. Heldigvis hadde de ventet på oss.

Selv om vi har vært i Honduras en stund nå velger vi å spare det til neste innlegg.
Stay tuned!

Ting vi har funnet igjen som vi trodde vi hadde mistet
-Headset til ipoden

Ellers ting som har skjedd:
- En gammel mann på bussen fra Flores til Guatemala city kysset oss på hodet og sa vi måtte hilse alle hjemme.
- Trine har, siden hun har glemt store deler klærne sine på veien, begynt å sakte men sikkert ta over Cecilies klær. Gjerne uten forvarsel.
- Vi er svært dårlig innflytelse på hverandre når det gjelder søtsaker og skylder alltid på den andre.


YEY!! bilder!

Don't go chasing Waterfall

Nytt land nye muligheter. Vi har forflyttet oss fra kjente og kjaere Mexico og befinner oss naa i Belize.

Vi var et par dager i Chetumal, en mindre vakker og mindre interessant by. Her bodde vi hos en mindre renslig og mindre hyggelig mann, litt hyggelig var han jo siden han lot oss faa bo der gratis i 2 dager, men rett og slett en merkelig mann. Vi var der alt for lenge for aa vaere hyggelig. Naa gidder vi ikke vaere hyggelige lenger og drar naar det passer oss.

Aa komme seg fra Mexico til Belize gikk kjempefint til tross for litt forvirrende beskjeder om bussavgang fra Chetumal. Belize er svaert ulikt Mexico og har et mer karibisk preg paa det meste. Vi dro rett ut til Caye Caulker som vi hadde faatt anbefalt fra saa mange. Foersteinntrykk: "Where are all the locals?!" Vi trodde vi var fast i Gran Canaria nummer 2. Dessuten hadde vi en kuldefront som fulgte oss fra Mexico som gjorde vaeret noe ustabilt. Heldigvis ble inntrykket noe bedre etter hvert og vi fant noen lokale som alle ville rope paa Trine paa grunn av haaret. Det stoerste hoeydepunktet var absolutt aa bli kjent med ei Canadisk dame paa 50 aar som het Waterfall. Naar vi spurte henne hvordan hun hadde faatt det navnet sa hun at hun hadde valgt det og grunnen til at hun valgte akkurat det var at Hummingbird og Bumblebee allerede var tatt. Vi dro paa en lokal Reaggebar og feiret Bob Marleys bursdag som var en stor happening. Waterfall var med og etterhvert joinet noen lokale oss ved bordet og det utviklet seg til en ganske hyggelig kveld.



Hovedatraksjonen paa oeya er vannsport som snorkling og dykking da de har et marinereservat med et fantastisk korallrev like utenfor. Dagen vi skulle snorkle var det utrolig mye vind, men heldigvis ble ikke turen avlyst. Det var hoeye boelger og vi var klissvaat allerede foer vi hadde kommet i vannet. Cecilie som er redd baade for vann og fisker var noe skeptisk naar guiden opplyste om at vi kom til aa svoemme sammen med baade haier og piggrokker (R.I.P Steve Irwin) Cecilie begynte hele turen med aa svelge en halv liter vann og var naer og gi opp da hun fikk hjelp til aa justere snorkelen slik at den var over vannoverflata. Det var helt fantastisk og snorkle!! Fisker i alle farger og stoerrelser, hai, skilpadder nydelige korallrev. En helt utrolig opplevelse. Trine var saa toeff at hun turde aa baade mate halvstore blaa fisk og ta paa piggrokke og sjoeagurk. Cecilie noeyde seg med aa svoemme ved siden av dem.
Paa siste snorkelstopp var vi saa heldige aa se 2 djevelrokker ogsaa.
Etter aa ha ligget en hel dag med ryggen i vannoverflata endte vi selvfoelgelig opp med aa bli ganske tomatroede, men det var definitivt verdt det.

Vi stod opp klokka 6 for aa ta foerste baat til Belize city. I og med at vi hadde gaatt strekninga fra bussterminalen til kaia for kun faa dager siden var vi sikker paa at vi kunne veien. Vi endte opp paa fullstendig villspor. Dette ble bekreftet ved foelgende hendelse: *bil med 2 menn kjoerer opp paa siden av oss* "excuse me ladies can we talk to you a bit" (Baade Cecilie og Trine har laert at man ikke skal snakke med fremmede) "I'm sorry sir, we are in a hurry" "Ladies, we are police officers *flasher med politiskiltet sitt* we believe that you are in the wrong side of the city. This part is dangerous and there is a lot of robberies here." Cecilie "OK, we know, thanks!" Men dumme politimannene ga oss selvfoelgelig ikke skyss til busstasjonen - det var det minste de kunne gjort for 2 smaa jenter som holdt paa aa svette bort.

Naa befinner vi oss i San Ignacio, ikke langt fra grensa til Guatamala. Her er stemningen en helt annen en i Caye Caulker og vi likte oss allerede foer vi gikk av bussen. Vi gravde hardt inn i budsjettet og tok oss raad til en tur til grotten Actun Tunichil Muknal og det var definintivt verdt pengene. Grotten var et naturlig museum med rester etter mayaoffringer og en rett og slett enorm og vakker.
For aa komme dit maatte vi gaa 40 minutter i jungelen. For aa komme inn i selve grotten maatte vi svoemme over et spesielt dypt parti av elven som gaar gjennom grotta. Vi var inni grotta ca 3 timer og halvparten av tiden gikk vi med vann til midjen. En opplevelse for livet.

utenfor grotta:


inne i grotta:


Da vi kom tilbake satt vi lenge aa vuderte om vi skulle ta oss raad til aa spise ute eller om vi skulle spise havregryn paa rommet. i og med at vi hadde vaert inni grotta hele dagen hadde vi litt lyst paa ordentlig mat og bestemte at vi kunne ta oss raad saa lenge vi holdt oss innenfor et stramt budsjett. I det vi sitter aa spiser middag kommer vi i snakk med et amerikansk ektepar. Da de skal gaa kommer damen bort til oss aa sier "have some fun on me!" og gir oss 20 USD. Hun forklarer at hun var ute og reiste da hun var i 20-aarene og at ei dame hadde gitt henne penger og at hun aldri ville glemme den dama. Dette var hennes mulighet aa gi den opplevelsen videre. Vi ble svaert glade og konkluderte med at det var ei meining med at vi valgte aa gaa ut.

Dessverre kjenner vi litt tidspress og i morgen maa vi reise videre. Goodbye Belize, hola Guatemala!

Siden sist

-Har begge holdt paa aa legge fra oss minibankkortet, Cecilie i en taxi og Trine i minibanken. Men har heldigvis noen som vil oss godt og soerger for at vi alltid dobbelsjekker eller er saa heldig at noen kommer aa sier fra.
-Trine har glemt enda en singlet og begynner naa aa bli tom for klaer.
-Cecilie har glemt headset til ipoden sin i Cd del Carmen
-Cecilie har forklart Belizes valuta paa foelgende maate: "det betyr jo at det er halvparten saa dobbelt saa dyrt"
-Trine har neste blitt kvitt alle de 99000 stikkene sine.
-Cecilie og Trine er frustrert over en romkamerat paa sovesalen paa hostellet paa Caye Caulker som snorker saa innmarrig hoeyt og uten noen form for snorkerytme. Dette foerte til foelgende sitat fra Cecilie: "eg HATE han meir enn mygg!!!"
-Vi har faatt et nytt bidrag i Trine og Cecilie laaner bort Mariusgenser-serien:

Ná begynner det pá ordentlig!!

Vi ble den obligatoriske uken i Oaxaca og har nà begynt turen pà ordentlig. Ikke flere kjente à bo hos pà en stund. Nà er det oss mot naturen.. eller noe.

Et kort sammendrag av uka i Oaxaca.
Dag 1: gjorde svaert lite. Stort sett ingenting.
Dag 2: gikk og sà pà et enormt og gammelt tre. Arbol el Tule. Treet er over 2000 ár og veldig stort.



Dag 3: Etter à ha sittet pà rompa i 2 dager i strekk fikk vi lopper i blodet (eller makk i raeva som man sier pà gàtt nordnorsk)og begynte dagen med à dra i et basseng og svòmmme. Vannet var iskaldt. Etter en stund trodde vi at vi ikke kjente kulden - men det viste seg at kroppen var frossen og at vi ikke lenger kjente kroppen fra halsen og ned. Da vi kom hjem lagde vi en helt grusom salt pai. Pà grunn av litt manglende kommunikasjon med Cecilies mexicanske mor ble det dobbel dose salt. Vi tvang allikevel i oss litt siden vi hadde lagd den. Etterpà dro vi og hadde vàr fòrste klatretime. Trine var ganske mye flinkere enn Cecilie som ikke kom seg opp fra madrassen. Skikkelig aktiv dag.



Til tross for á ikke kommet seg sá langt opp pá veggen ble Cecilies hender seende ut slik:




Dag 4: Vi dro til sentrum av Oaxaca for à se oss litt rundt. Kjòpte noen postkort og satt pà en kafe og skrev. Slet litt med à finne hvordan man kom seg tilbake til huset. Lagde kake da vi endelig kom oss hjem, vi màtte jo bevise at vi ikke er sà dàrlige pà matlaging som det man kunne tro etter veldig salte paien. Og heldigvis sà ble det vellykket! HURRA!
Dag 5: Planen var egenllig à dra til Monte Alban, men sà klarte vi ikke stà opp tidlig og ble i steden i huset. Siden den forrige kaka ble vellykket hadde vi stor tro pà oss selv. Og pròvde oss pà sukkerbròd. Vi skulle nok gitt oss med kaka for denne datt sammen og ble en svamp.
Vi dro à klatret pà nytt. Og Cecilie kom seg endelig opp fra madrassen. Trine var et talent av dimensjoner.
dag 6 Vi inviterte noen venner fra Puebla pá besók til Oaxaca. De skulle komme klokken 3.30 om natten. Sà Cecilie là halvvàken og ventet. Klokka 5 viste det seg at de ikke kom til à skulle sove hos oss allikvel. Cecilie var rimelig sint siden hun ikke hadde sovet noe. Som straff fikk vi dem til à gà én time i regnet. Litt ufrivillig egentlig. Cecilie: "jeg vet hvordan vi kommer oss til der bussen gàr" Alle de andre: "er du sikker pà at du vet det?" Cecilie: "jaaada!" Da vi hadde gàtt i 40 minutter fant vi ut at vi kanskje skulle spòrre noen. Og selvfòlgelig hadde Cecilie sendt oss helt pà jordet. Pà kvelden gikk vi ut med sòstre og venner - og vi imponerte stort med (mangelen pà) swing-kunnskaper.
dag 7 surret litt rundt og gruet oss til den 15 timer lange turen til Ciudad del Carmen. Hoppet pà bussen klokken 19 og sov ca hele turen.

Ting glemt i Oaxaca
lommelykt
singlet

Nà er vi i Ciudad del Carmen. Og Jose Manuel som vi fant paa couchsurfing.org har vaert sà snill à gitt oss husly pà stranden i Cd del Carmen.


Her har vi spist grillet fisk og spilt fotball pà stranden. Da vi kom pà mandag var det ogsà 2 argentinere der. De sykler fra Alaska til sòrspissen av Argentina. Ganske utrolig. Det fàr vàr tur til à hòres max pinglete ut. Det er som sagt nà det fòles som turen begynner. I gar tok Jose Manuel oss med ut pá motorsykkeltur. Trine syntes det var kult, mens Cecilie var sikker pá at hun skulle dó hele turen og var slettes ikke sá tóff som bildet under skulle tilsi




I natt hadde vi besók av 100 000 mygg pá soverommet. Trine fikk 99 000 stikk. Cecilie fikk 4.

I kveld drar vi videre til Chetumal (grenseby Mexico-Belize) og derfra skal vi ut pà noen òyer utenfor Belize! Ooooh yeah.

Foróvrig har vi funnet ut at vi utfyller hverandre ganske bra. Vi fár med oss ca 45 prosent av all informasjon. Heldigvis er en del hver og vi fár aldri med oss det samme. Sá vi fár tilsammen med oss ca 90 prosent. Sá háper vi bare at de resterende 10 prosentene ikke er viktig...