Ná begynner det pá ordentlig!!

Vi ble den obligatoriske uken i Oaxaca og har nà begynt turen pà ordentlig. Ikke flere kjente à bo hos pà en stund. Nà er det oss mot naturen.. eller noe.

Et kort sammendrag av uka i Oaxaca.
Dag 1: gjorde svaert lite. Stort sett ingenting.
Dag 2: gikk og sà pà et enormt og gammelt tre. Arbol el Tule. Treet er over 2000 ár og veldig stort.



Dag 3: Etter à ha sittet pà rompa i 2 dager i strekk fikk vi lopper i blodet (eller makk i raeva som man sier pà gàtt nordnorsk)og begynte dagen med à dra i et basseng og svòmmme. Vannet var iskaldt. Etter en stund trodde vi at vi ikke kjente kulden - men det viste seg at kroppen var frossen og at vi ikke lenger kjente kroppen fra halsen og ned. Da vi kom hjem lagde vi en helt grusom salt pai. Pà grunn av litt manglende kommunikasjon med Cecilies mexicanske mor ble det dobbel dose salt. Vi tvang allikevel i oss litt siden vi hadde lagd den. Etterpà dro vi og hadde vàr fòrste klatretime. Trine var ganske mye flinkere enn Cecilie som ikke kom seg opp fra madrassen. Skikkelig aktiv dag.



Til tross for á ikke kommet seg sá langt opp pá veggen ble Cecilies hender seende ut slik:




Dag 4: Vi dro til sentrum av Oaxaca for à se oss litt rundt. Kjòpte noen postkort og satt pà en kafe og skrev. Slet litt med à finne hvordan man kom seg tilbake til huset. Lagde kake da vi endelig kom oss hjem, vi màtte jo bevise at vi ikke er sà dàrlige pà matlaging som det man kunne tro etter veldig salte paien. Og heldigvis sà ble det vellykket! HURRA!
Dag 5: Planen var egenllig à dra til Monte Alban, men sà klarte vi ikke stà opp tidlig og ble i steden i huset. Siden den forrige kaka ble vellykket hadde vi stor tro pà oss selv. Og pròvde oss pà sukkerbròd. Vi skulle nok gitt oss med kaka for denne datt sammen og ble en svamp.
Vi dro à klatret pà nytt. Og Cecilie kom seg endelig opp fra madrassen. Trine var et talent av dimensjoner.
dag 6 Vi inviterte noen venner fra Puebla pá besók til Oaxaca. De skulle komme klokken 3.30 om natten. Sà Cecilie là halvvàken og ventet. Klokka 5 viste det seg at de ikke kom til à skulle sove hos oss allikvel. Cecilie var rimelig sint siden hun ikke hadde sovet noe. Som straff fikk vi dem til à gà én time i regnet. Litt ufrivillig egentlig. Cecilie: "jeg vet hvordan vi kommer oss til der bussen gàr" Alle de andre: "er du sikker pà at du vet det?" Cecilie: "jaaada!" Da vi hadde gàtt i 40 minutter fant vi ut at vi kanskje skulle spòrre noen. Og selvfòlgelig hadde Cecilie sendt oss helt pà jordet. Pà kvelden gikk vi ut med sòstre og venner - og vi imponerte stort med (mangelen pà) swing-kunnskaper.
dag 7 surret litt rundt og gruet oss til den 15 timer lange turen til Ciudad del Carmen. Hoppet pà bussen klokken 19 og sov ca hele turen.

Ting glemt i Oaxaca
lommelykt
singlet

Nà er vi i Ciudad del Carmen. Og Jose Manuel som vi fant paa couchsurfing.org har vaert sà snill à gitt oss husly pà stranden i Cd del Carmen.


Her har vi spist grillet fisk og spilt fotball pà stranden. Da vi kom pà mandag var det ogsà 2 argentinere der. De sykler fra Alaska til sòrspissen av Argentina. Ganske utrolig. Det fàr vàr tur til à hòres max pinglete ut. Det er som sagt nà det fòles som turen begynner. I gar tok Jose Manuel oss med ut pá motorsykkeltur. Trine syntes det var kult, mens Cecilie var sikker pá at hun skulle dó hele turen og var slettes ikke sá tóff som bildet under skulle tilsi




I natt hadde vi besók av 100 000 mygg pá soverommet. Trine fikk 99 000 stikk. Cecilie fikk 4.

I kveld drar vi videre til Chetumal (grenseby Mexico-Belize) og derfra skal vi ut pà noen òyer utenfor Belize! Ooooh yeah.

Foróvrig har vi funnet ut at vi utfyller hverandre ganske bra. Vi fár med oss ca 45 prosent av all informasjon. Heldigvis er en del hver og vi fár aldri med oss det samme. Sá vi fár tilsammen med oss ca 90 prosent. Sá háper vi bare at de resterende 10 prosentene ikke er viktig...