Looking like a fool with your pants on the ground

Så var det tid for enda et nytt land. Vi suste opp med en deilig temperert nattbuss fra Salta, fikk som vanlig ikke sove. Trine, fordi hun bare kan sove på busser vi tar om dagen og Cecilie fordi hun satt ved siden av en hollender som fjertet hele natten. Vi ankom grensebyen i Argentina rundt kl syv på morgenen, stemplet oss ut av Argentina og inn i Bolivia. Så gikk vi noen hundre meter, blant busslast med andre turister til grensebyen Villazón for å lete etter buss videre inn i landet.
Vi kjøpte billetter fra første og beste bussbillettdame som ville selge oss billetter og bestemte oss for å gå å lete etter frokost mens vi ventet på at bussen skulle gå. Letter sagt enn gjort for to vegetarianere i et land der de spiser kjøtt til frokost, lunsj og middag. Men vi fant tilslutt to yoghurter og en pakke superekle brød.

Så var det tid for at bussen skulle gå. Cecilie gikk på først og ble vist plassen sin av en mann, Trine gikk på og ble vist plassen sin av samme mann. Litt rart syntes vi, siden plassnr sto på billetten vår. Så sa mannen: "Dere må putte handbaggasjen på topphylla" Cecilie var ikke så kranglete av seg og lot mannen legge sekken opp på hylla. Trine ville ikke det og nektet, men mannen var så påståelig og mente at, jo, det måtte alle passasjerer gjøre fordi det kom til å være narkotikakontroll under reisen. Trøtte og sultne lot vi mannen putte sekken opp, begge syns det virket veldig rart, men orket ikke å krangle mer om det. Etterpå stilte mannen seg veldig nært og ville prate. Vi ville ikke prate og etter en tid gikk han. Så busset vi i ca tre timer, bussen var overfull med mennesker og baggasje overalt i alle seter og i midtgangen. Enda trøttere enn da vi gikk over grensa til Bolivia ankom vi Tupiza. Trine reiste seg for å plukke ned handbaggasjen sin, men surprise surprise, ingen ryggsekk der. Den var selvfølgelig stjålet. Cecilies sekk var fortsatt der, kanskje var den litt for stor for å snike med seg. Irriterende nok, men ingen ting å gjøre med det og vi innser at vi falt for det eldste trikset i boka. (vi har med oss en bok med ganske mange gamle triks).

Vi og tre andre reisende vi traff på bussen fra Argentina fant oss et ok hostell og da Trine spurte resepsjonsdama om hun kunne kontakte politiet fordi hun nettopp hadde blitt frastjålet sekken sin, sier dama: "å, jasså, du også.." og virket ikke det minste overrasket. Så pratet Trine med to hyggelige politidamer og fikk beskjed om å komme til politikontoret senere på dagen med to kopier av passet sitt og en liste over det som var blitt borte. På politikontoret brukte politidamen 1 time på å skrive rapport for hand om det som hadde blitt stjålet, men da Trine ville ha en kopi av rapporten for å sende til forsikringsselskapet fikk hun beskjed om å komme tilbake neste dag kl 15.00. Tydeligvis tar det lang tid å skrive inn ting på data. Dagen etter brukte politidama 1 time på å finne dokumentet og skrive det ut og etter å ha betalt 20 bolivianos (nesten 20kr) fikk Trine papirlappen.

Så til slutt kunne vi konsentrere oss om det vi egentlig hadde kommet til Tupiza for: tur til Salar de Uyuni. Vi bestemte oss for at de tre andre som også bodde på hostellet fikk være våre venner og fant ut at vi skulle dra på tur alle fem sammen. Siden de var så heldige å få bli med oss på tur tenkte vi at det var bare rett og rimelig at de skulle gå rundt å sjekke priser og prate med de forskjellige turoperatørene. De fant en bra og avtalte at vi skulle få bo på deres hotell gratis natten før turen, bra deal tenkte vi og var stolte av at våre nye venner var så flinke og smarte.

Dag 1 på tur: Vi våknet pigge og raske til frokost og så var vi klare for tur. Team Mucho Frío var Trine, Cecilie, Miana fra England, Tom fra Australia og Milou fra Nederland. Med oss på tur fikk vi sjåføren Ernesto og kokk/"mamma" Fortunada. Ingen av dem kunne engelsk og ingen av vår nye venner kunne spansk, vi ble med andre ord ganske fort utvalgte til tolker. Så kjørte vi, oppover og oppover i fjellet, på en jordvei med like skumle svinger som trollstigen. Etter ca 1 times kjøring møtte vi på en flokk kuer og et par mennesker, en mann og en gammel dame. Damen hilste og sa, nesten fri for pust, at hun var fryktelig sliten etter å ha gått så lenge. Etterpå kjørte vi sikkert en time til før vi kom til første hus så langt. Vi lurer enda på hvor langt den gamle dama egentlig hadde gått med kuene sine.



Et par ganger var vi ute av bilen og så på noen flamingoer og noen laguner, men for det meste stoppet vi fordi Cecilie og Miana måtte tisse. På kvelden kom vi fram til et lite sjul av et hostel mitt ødemarken. Der hadde de vann i vasken, men ingen dusj, og midt under middagen måtte vi ta på oss hodelykter fordi da var det slutt på strøm for kvelden. Kl åtte var vi i seng, ikledd våre varmeste klær, i hver vår sovepose og under fem pledd.



Dag 2: Vi kjørte enda mer bil, i ørken. Værgudene hadde bestemt seg for at vi skulle kjøre i sandstorm hele dagen, så vi hadde egentlig bestemt oss for at vi ikke skulle gå ut av bilen i det hele tatt. Men det var helt til vi kjørte forbi en annen jeep som satt fast i snøen.



De som var med i den jeep'en sto fortvilet å vinket på oss, så Tom og Ernesto fant ut at de skulle vise mannemuskler og var snille og gikk ut å hjalp dem. Folkene var glade og sa takk og hadet. Etter ca en halvtime kjørte vi forbi samme jeep igjen, denne gangen hadde de fått motorstopp og var like fortvilte som tidligere på dagen. Tom og Ernesto ville fortsatt vise at de var sterke menn og gikk ut å hjalp dem enda en gang. På kvelden kom vi fram til Quetena Chico, på 5000 m.o.h. og et nytt skurlignende hostell. Der hadde de ikke vann, men vi fikk strøm under hele middagen OG de hadde en vedovn som var fyr i hele kvelden. Skikkelig deilig siden det var 5 grader ute og dermed også 5 grader inne. Vi fant ut at det var litt tidlig å legge seg kl åtte denne kvelden også, så istede la vi oss med alle klærne på, i soveposen, under våre fem pledd og spilt en runde kortskalle før vi sovnet rundt kl 9. Skikkelige rebeller som var våkne så lenge.

Dag 3 - 17. mai: Selv om Fortunada ikke visste at det var 17. mai hadde hun disket opp pannekaker til frokost. En herlig 17. maifrokost selvom vi måtte ha på oss fire lag klær og pledd for å ikke fryse ihjel! Minte litt om 17.mai i Nord-Norge. Så kjørte vi videre, men siden værgudene ikke ville være vår venn idag heller, så vi det meste fra innsiden av bilen. Denne kvelden fikk vi sove på et hotell laget av bare salt. Nesten som ishotellet bare ikke. Der var det ikke like kaldt og vi var glade fordi vi feiret Norge. Også fikk vi vin til middagen. Hurra!



Dag 4: Vi sto opp i otta og pakket tingene våre i mørket. Så kjørte vi langt og lenger enn langt inn i Salar de Uyuni, verdens største saltørken, for å se på soloppgangen. Den var vakker og vi tok mange bilder. Etter å ha sett den kjørte vi til en øy mitt i ørkenen, der vi kunne gå til toppen av et berg å se utover de enorme saltslettene. Så fikk vi kake, honeypops og søt yoghurt til frokost og så fikk vi sukkersjokk. Resten av dagen tok vi mange bilder, for det er det man gjør når man er i en saltørken. Midt i ørkenen traff vi på samme jeep som hadde kjørt seg fast i snøen og fått motorstopp dagen før - og nå var de tomme for bensin.
Vi konkluderte med at våre nye venner hadde gjort en god jobb da de hadde funnet vårt selskap.





Etter turen ble vi sluppet av i Uyuni. Selv om vi hadde planlagt stor fest var det såpass kaldt og såpass lite å gjøre at vi og Miana fant ut at det beste var nok å kjøpe en flaske vin og sette seg i soveposen og prate og drikke den. Men siden vi hadde lagt oss så tidlig på turen gikk det ikke lenge før vi ble trøtte og kl 9 var vi på vei til drømmenes land.

Dagen etter våknet vi og fant ut at vi ikke ville se mere av byen og tok bussen videre. Halvveis i bussreisen møtte vi på en annen buss som hadde kjørt seg fast i sanda. En haug av menn forsøkte å dytte bussen tilbake, resten av passasjerene satt fortsatt i bussen så den oppgaven virket ganske umulig. Etter ca en halvtime med dytting og graving med spader kom en traktor til unnsetning og etter at passasjerene i bussen endelig skjønte at de burde gå ut av bussen og en halvtime til så kom bussen seg på veien igjen og den og vår buss kunne kjøre videre. Noen timer senere kom vi fram til Potosí, verdens mest høystliggende by.



I Potosí bestilte vi tur til de berømte sølvgruvene. Kvelden før skulle vi kose oss med god middag, men Trine fant like godt ut at hun skulle spise så mye at hun ble kjempesyk. Plutselig klarte hun ikke å sitte oppreist lenger og måtte pent gå å legge seg og holde seg fast i sengen. Selv om alle krysset fingrene for at Trine ikke skulle være syk da hun våknet, var hun slett ikke bedre da hun våknet og var slett ikke innstilt i å tilbringe 3 timer inne i et fjell på 4000 meters høyde.
Cecilie var snill og kjøpte en flaske cola til Trine før hun forlot henne.
Før vi kunne gå inn i gruvene, som det fremdeles jobber flere tusen mennesker i, måtte vi få klær og beskyttelse som egnet seg. Da alt var klart kjørte vi til gruveinngangen. Utenfor satt mange av gruvearbeiderne med gommene full av kokablader (som hjelper slik at gruvearbeiderne ikke skal bli tørste, sultne og holde ut lenger). I første gruve kunne vi gå nesten oppreist, men jo lenger ned i gruva vi kom jo vanskeligere ble det å puste og mange steder gikk man med gjørme opp til knærne og måtte bøye seg langt ned for å komme seg fram. Selv for oss som ikke trengte å skyve 2 tonn tunge vogner frem og tilbake inne i gruvene var det tungt. Det var sterkt å tenke på de unge mennene som jobbet mellom 8 og 24 timer om dagen inne i gruvene med fysisk krevende arbeid. Mange begynner å jobbe i gruvene tidlig i tenårene og er på grunn av alt de puster inn heldige hvis de lever til de er over 50.
Sterkest var det kanskje å møte på den 14 år gamle gutten, som allerede hadde jobbet i gruva i 2 år, som satt og hakket ut hull til dynamitt med hammer og meisel.
Da vi etter noen timer var ferdige i gruva, var vi alle utslitte og dro og sjekket hvordan det gikk med Trine i senga.
(for de som vil vite mer om gruvene i Potosi anbefales dokumentaren "The devils miner" fra 2005)

Resten av tiden i Bolivia fant vi ut at siden vi ikke hadde vært syke så langt (sagt av Cecilie før Potosi) var det like greit å ta alt på én gang. Så da vi kom til Sucre ble Cecilie kjempeforkjølt og sengeliggende i to dager. Så når hun ble frisk ble Trine syk igjen med mageproblemer og sov i et par dager til hun også. Da savnet vi litt mamma- og pappakos og hadde litt hjemlengsel.

Etter Sucre tok vi en svipptur innom Oruro der Cecilies venn Marcos familie var så snille å huse og mate oss i to dager. Vi trodde vi skulle møte Marcos søster, Narda, men hun var i La Paz. En liten kommunikasjonssvikt bare. Etter to dager med overspising (señora Teresa er som alle andre mødre og forer deg med altfor mye deilig hjemmelaget mat, umulig å takke nei) dro vi videre til La Paz der Narda ventet på oss for å vise oss byen. Lørdagen dro hun hjem til Oruro siden det var morsdag og vi ble alene igjen. Egentlig hadde vi tenkt oss ut for å sjekke ut nattlivet i La Paz, men siden vi sjelden på denne reisen har luksus med tv på rommet, ble vi heller inne hele kvelden å se på finalen i American Idol.



La Paz er en storby som mange andre storbyer og det var ikke det vi var i humør til, så vi ble fort leie og dro videre. Neste stopp: Sorata, langt opp i fjellet. Vi kom dit, det var mørkt og regn og tåke. Vi tok inn på et hostell, det var skikkelig skittent og ekkelt. Vi sov i senger som var som å ligge på et gulv. Vi våknet. Trine sto opp med feil fot først og forbannet denne møkkaplass vi hadde dratt til. Vi dro. I det vi var på vei fra Sorata i minibussen, lettet tåken og vi innså at vi hadde tatt feil valg - utsikten over plassen var kanskje den vakreste vi hadde sett på lenge, med fantastiske fjell og natur. Men siden gjort er gjort og spist er spist var det ikke så mye å gjøre med det. Med litt dårlig samvittighet kunne Trine sitte å se over det vakre de forlatte og tenke at neste gang hun står opp med feil fot først er det kanskje en idé å puste dypt og telle til ti, tvinge på seg et smil og gi plassen en til sjanse..

Etter et par timer i minibussen ble vi sluppet av i et veikryss for å vente på vår buss til Copacabana ved Titicacasjøen. Gleden var stor da vi så vann med bølger på igjen, selvom vi var litt skeptiske til om bussen skulle komme seg over med fergen den var på.



Det gjorde den og vi kunne hoppe på bussen og kjøre til byen. I Copacabana fant vi oss et mer eller mindre ok krypinn til en billig penge og bestemte oss for at her ville vi være noen dager. På de fem dagene vi var der spiste vi ørret til lunsj og middag hver dag, grillet, med hvitløk, med chili, med tomatsaus, med sitron, og hadde vår egen lille liste på hvilken av kioskodamene ved vannkanten som hadde den beste fisken. Damen i bås nr 18 vant.



Vi koste oss i Copacabana fordi endelig kunne vi tørre å sitte i solveggen i bare t-skjorte og vi feiret det hele med å drikke vin til den store gullmedaljen. Mannen på vår utkårede lokale stampub ble litt imponert da vi bestilte en flaske vin klokka to om dagen og ble for resten av tiden vår venn. Han hadde forøvrig buksa på knærne og ble fint nødt til å høre på da Cecilie sang "looking like a fool with your pants on the ground".



Siden sist:
-De dager vi var friske samtidig fikk vi sett parader til den store gullmedaljen - to i Sucre, en i La Paz og en i Copacabana.
-Vi har lært oss et hollansk kortspill av en hollansk jente som tvang oss til å lære ordene på hollansk. Ik-tub!
-Trine har blitt jaktet på av 3 forskjellige menn samtidig. Cecilie var missunnelig siden hun tross alt hadde dusjet, men ikke ble jaktet på av noen.
-Vi har gått rundt soløya på Titicaca og unngått alle steder man måtte betale.
-Cecilie var et lite øyeblikk Gud. Alt hun sa ikke hadde skjedd, skjedde med Trine.
"det er jo flaks at vi ikkje har vært syk enda", dagen etter ligger Trine syk.
"tenk at vi ikkje har blitt rana enda", dagen etter blir Trine rana.
-Cecilie tør ikke lenger si det hun tenker.

Ting vi har mistet:
-Én ullsokk
-En lue
-Ett par votter
-En ryggsekk med iPod, mastecard, og ellers ting man har i en handbaggasje.

I can fly!

Etter å ha drukket oss opp på vin i Mendoza fant vi ut at det var på tide å flytte på oss igjen. Så etter å ha varmet oss på en kopp te og litt mat på hostellet etter vår lille svømmetur i Mendozaelva, hoppet vi på en varm og klam buss til Córdoba, litt lenger inn i landet.

Vi hadde håpet å finne en en vi kunne surfe sofaen til, men hadde ikke hatt lykken med oss - og siden vi ankom byen klokken 6 om morgenen og ikke hadde fått sovet noe på bussen, tok vi inn på et hyggelig hostell der vi sov bort store deler av dagen.
Når det begynte å nærme seg kvelden fant vi ut at vi skulle lage en nydeligdeilig salat og drikke den dyre og gode rødvinen Trine hadde kjøpt i Mendoza. Dessverre hadde vi også kjøpt en fullstendig ubrukelig vinåpner i Mendoza og Cecilie endte opp med å smuldre opp korka og til slutt måtte trykke den ned i flaska. Men har man kjøpt god og dyr vin så skal den pinadø drikkes også. Så vi supet oss i oss vinen med kork til av melkeglass. Utpå natta gikk vi å møtte Roman fra Sveits som vi traff i Mendoza og hans couchsurfingvert. Resten av tiden var vi så heldig å få kræsje ikke bare på en, men to sofaer. Snille Maxi ga oss plass 2 netter, vi takket han med å kanskje lage den mest disgustinge maten vi har lagd på hele turen. Han var høflig nok til å late som om maten smakte godt.
Mens vi bodde hos Maxi brukte vi også en av dagene til å dra å se på ett av Che Guevaras barndomshjem. Vi hadde avtalt å dra sammen med Roman og en amerikaner (som vi ikke husker hva heter -kanskje Brian eller Ryan), men har etter 4 måneder i latin-amerika blitt litt latin-amerikanske selv og kom selvsagt 30 minutt senere enn avtalt. Helt tilfeldig klarte vi å treffe dem igjen Alta Gracia. Vi konkluderte med at Che Guevara museet var ganske mye mer interessant enn Evitamuseet, men mindre interessant enn menneskeutstillingen.



Etter 2 dager hos Maxi flyttet vi til Jose. Der brukte vi store deler av tiden til å se på You Tube-klipp som dette og le:

http://www.youtube.com/watch?v=ED_pU2oDnug

Desidert høydepunkt i Córdoba var da vi bestemte oss for å hoppe ut fra fly. Vi var som vanlig sent ute og hadde ikke spist frokost - og siden israelere alltid må braute seg fram her i verden (vi kjenner noen hyggelige isralere også, men majoriteten vi har truffet på reisen er brautende) måtte vi vente i 4 timer før vi fikk hoppe. Cecilie var først ut og fant ut at dersom hun kunne starte dagen slik hver dag ville hun være en svært mye hyggeligere person å ha med å gjøre. Trine var ikke mindre fornøyd med det hele. Og det beste av alt var at vi fikk noen fantastiske 80-tallsdresser vi kunne ha på oss - dessverre kunne vi ikke beholde draktene. Men vi var rimelig fornøyd allikevel. Trine skal kanskje sy en når hun kommer hjem. Eller hekle en av lamaull. Vi forstår nå fascinasjonen av one pieces.






Ettersom alle andre stort sett reiser fra Cordoba til Tucuman, bestemte vi oss for å heller dra videre til San Fernando del Valle de Catamarca. Vi ankom tiiidlig om morgenen, som vi ofte gjør når vi tar nattbuss og tenkte at det sikkert ikke var noen hostell som var åpne. Vi drakk derfor en kaffe på den deilige busstasjonen. Etter å ha soset i en halvtimes tid fant vi ut at det ble alt for dumt og tok taxi til første og beste hostell. På hostellet sto alle dørene åpne og TVen var på, men det var ingen der. Vi hang litt i resepsjonen og plutselig kom en mann med koffert inn porten. Vi tenkte at det sikkert var en ny gjest som også kom med nattbuss. Da han kom inn sa han: "Hva, er det ingen som har tatt imot dere." Vi: "nei.." han: "nei, det er jo fordi det er jeg som skal ta i mot dere." Lettere forvirret fikk vi senger og la oss ned noen timer. Catamarca er ikke et særlig happening place, men vi fant en franskmann som hadde funnet ut at det var konsert samme kveld. Det var den rareste konserten noen sinne og vi gikk derfor etter en stund.
Neste dag var 1. mai og franskmannen som var en racer på å finne ut hva som skjedde i området hadde funnet en ny konsert i en nabolandsby. Utpå ettermiddagen dro vi ut og fant ut at konserten som vi visste svært lite om var i på ett stort idrettsamfi. Da vi, tre bleke, lyshårede og blåøyde kom inn, sendte samtlige andre der oss ett "hva i helvete gjør DERE her"-blikk. Vi valgte å ignorere dette - og satte oss ned å så på det merkelige spetakkelet. Etter å ha fått med oss 4-5 merkelige band fant vi at nok fikk vaere nok og suste tilbake. På hostellet var folk veldig hyggelig og vi brukte mye tid å snakke med de som bodde der, dele flasker med vin og spille gitar og spille jembe.



Etter å ha vært på hostellet noen dager ble vi så husvarme at de som jobbet der fant ut at det var like greit å selge oss en jeep-tur. Selv om det var ganske dyrt ble vi overbevist. Så noen dager senere hoppet vi inn i Jeepen - sammen med Marina fra Buenos Aires og med Sergio fra hostellet som sjåfør. Og vi angret ikke. En fantastisk tur!




Vi drakk mate hele veien og hørte på god musikk. Jo høyere vi kom jo kaldere ble det - og på ett tidspunkt var det så kaldt at vi nesten nektet å gå ut av bilen. Og det eneste riktige å gjøre når man er på tur i fantastisk landskap er å ta bilder. Marina og Sergio som i utgangspunktet trodde vi var rolige og ordentlige jenter - forstod fort at de ikke kunne tatt mer feil.





Om kvelden lagde vi herremåltider på bål, koste oss i varme kilder og sov i telt.
Etter å ha sittet i bil i tre dager ble vi tilslutt sluppet av i Belén, og for å vente på buss videre. Alt var selvfølgelig siestastengt - så vi ble vandrende rundt i en ganske gudsforlatt sted og letet etter en åpen kafé. Mannen som jobbet på iskrembutikken syntes det var en skam at vakre turister som oss ikke kunne finne eneste plass hvor vi kunne finne en kaffe. Vi suste vidre med en natts mellomrom til Cafayate (enda ett vindistrikt i Argentina). Siden noen hadde stjålet Cecilies energi - ble store dager tilbragt i senga. Trine var snill å kjøpte Nesquick slik at Cecilie skulle få energien sin tilbake. Dagen etter lånte vi et par sykler og kræsjet noen andre sin vintur. Gratis vin er godt! Etterpå fant vi ut at det var like greit å dra videre og kastet oss på bussen til Salta.



I Salta var vi i mange dager og traff masse kule folk og en hund som het Hans. Vi var på en konsert der vi vurderte å gifte oss med han som spilte bass, og hadde en merkelig opplevelse med en argentinsk frisør og aerobiksinstruktør. Så var det nok og på tide å komme seg videre. Etter en ca fem dager uten å gjøre særlig mye, hadde vi egentlig bestemt oss for å dra videre til en annen by i Argentina tidlig på morgenen, så vi sa hadet til alle som jobbet der og gikk å la oss. Men Cecilie hadde ikke så lyst å stå opp tidlig og sa før vi la oss siste kvelden: "Det gjør vel ingen ting om vi ikke hører vekkerklokka og forsover oss..." Trine syns egentlig ikke det gjorde noe hun heller. Som sagt som gjort, Cecilie var veldig flink å slå av vekkerklokka før Trine hadde hørt den og så sov vi til kl 11. Alle vi hadde sagt hadet til dagen før bare flirte av oss da vi litt flaue gikk ut for å spise frokost. Etterpå tok vi med oss pikk og pakk, så hadet til allesammen igjen og gikk til busstasjonen for å kjøpe billetter, men skiftet plutselig mening og endte opp med billetter til Bolivia med nattbussen. Vi syns det ble litt dumt å gå tilbake til hostellet igjen så vi fant ut at vi skulle gå 746 trappetrinn opp til et utkjikspunkt på toppen av et fjell og ikke ta taubanen. Etter fire måneder uten å røre på oss var det ganske slitsomt, men vi kom opp tilslutt. Etter å ha sett på byen fra toppen av fjellet var det fortsatt mange timer til bussen vår skulle gå og vi bestemte oss for å dra tilbake til hostellet likevel. Da vi kom tilbake dit for 5 gang gadd de ikke si hadet til oss mer da vi dro for godt.








Ellers ting som har skjedd:
-Trine har vært en pøbel og tatt bilde av en fot på menneskekropp utstilling. Hun fikk passet påskrevet av en vakt og turde ikke ta bilde av flere menneskelemmer.
-Trine, med hekledilla, har kjøpt ett kilo handspunnet lamagarn. Dette tar opp plassen i ca halve ryggsekken, men hun er fortsatt glad.
-Vi har hatt akutt trang til å etterligne alle skilt vi så på den øde strekningen Paseo San Francisco.






Ting mistet:-Guidebok over Sør-Amerika (nå tar vi i allefall ting på gefühlen).

Nye bidrag i Trine og Cecilie låner ut Mariusgenseren til folk de møter på reisen! :)

Chillaxing

Så var vi ferdige med Brasil, for denne gang. På tide å vende nesen mot den spansktalende delen av Sør-Amerika. Og overraskelsen var stor naar vi plutselig fikk både kvelds og frokost på den fantastiske nattbussen vi tok. Siden vi befinner oss i Latin-Amerika var det selvfølgelig ikke noe vi kunne spise, men vi passet på å drikke ekstra mye brus så vi skulle få valuta for pengene.

Montevideo suste vi igjennom. En storby som alle andre storbyer. Men vi passet på å ta bilde av severdigheter som dette:



Fra Montevideo suste vi videre til Colonia del Sacramento en liten kolonilandsby. Vi feiret at vi nærmet oss vinland med å dra på restaurant og bestille vin i stede for øl. Etter 3 dager i Uruguay begynte været å bli dårlig og vi bestemte oss for at det nok var bedre å være i Buenos Aires om det skulle regne, enn i Colonia. Vi tok derfor med båten over vannet og til nytt land og ny by.



Vi skjønte fort at ting var litt annerledes i Argentina. Vi kom fram og klokka var over tolv om natta, natt til mandag. Vi var sulte. Veldig sultne. Vi konkluderer med at det sikkert er vanskelig å få tak i noe å spise på dette tidspunktet, men velger å prøve. Vi går over veien til en iskrembutikk og spør; "hei, eh, har dere noe mat" mannen ser dumt på oss og sier: "eh, ja", vi sier: "ordentlig mat liksom? Kan man bestille det som står på menyen?". Mannen tror nok ikke vi er så smarte og sier; "ja, selvfølgelig!". Vi er veldig lykkelige å bestiller hver vår tunfisksalat.

Og det regnet og regnet og regnet. En dag regnet det tilogmed cm store isklumper! Heldigvis hadde vi vært så heldig å få låne Esthers fantastiske leilighet midt i nydelige Palermo. Og vi slappet stort sett av. Gikk gjennom stor tortur ved å gå inn i de deiligebillige designerbutikkene. Utover det gjorde vi stort sett ingenting. Og det var deilig. Men noen ting følte vi at vi måtte gjøre: Dra på Evitamuseum, dra på Recoleta gravlunden



og bli fotballfans og dro på fotballkamp. Fotballkamp i Argentina er litt annerledes enn fotballkamp i Norge. MASSE folk! Mangemange, og vi var litt skeptiske. Men, vi tok sjansen. Og det var gøy. Vi prøvde så godt som mulig å synge med.



Etter å ha klart å unngå å se ganske mange ting i løpet av uken i Buenos Aires, fant vi plutselig ut at vi skulle krampeturistifisere før vi tok buss videre til Mendoza. Vi satt oss derfor på en turistbuss.



Alt virket fint og flott og vi skulle være tilbake i god tid til bussen gikk. Trodde vi. Vi fikk sett ting som man måtte se, det Rosa huset, San Telmo, Boca, og flere ting. Men så plutselig stoppet trafikken. Bussen rørte seg ingen vei. Det gikk en halvtime, det gikk en time, og vi kjørte ca 2 meter. Trafikken rørte seg ikke. Vi ga begge opp håpet på at vi skulle komme oss med bussen til Mendoza. Men så fikk sjåføren en lys ide - vi driter i hele turen og krysse over til en annen gate. Og heldigvis rørte vi på oss igjen. Det var 20 minutter igjen, og vi ble satt av ved en metrostasjon og kastet oss på første t-bane. Så suste vi inn i baggasjeoppbevaringen å hentet sekkene våre og løp opp på terminalen. 1 minutt før bussen skulle gå var vi klar. MEN, ingen buss. Vi ble nervøse igjen og mens Trine passet på sekkene sprang Cecilie opp og spurte hvor i all verden bussen vår var parkert. Det vi hadde glemt, oppe i alt stresset, var at vi fremdeles befinner oss i Latin-Amerika. Ting går ikke nødvendigvis når det skal gå. Og 20 minutter senere rullet bussen inn på plassen og lykkelige kunne vi sette oss på enda en buss.

Så dro vi tvers over landet og til vinlandet Mendoza. På busstasjonen ble vi som vanlig overfalt av 10 personer som gjerne ville vi skulle bo på hostellet deres. Dette er veldig hyggelig etter å ha tatt nattbussen og man egentlig ikke er så veldig klare i hjernen. Trine var derfor som vanlig veldig hyggelig å la alt ansvar på Cecilie og å prate med alle folkene. Etter å ha gått litt i sirkel fant vi fram til det ene. Mendoza er av Argentinas mest kjente vinområder og på plakaten sto selvfølgelig vinsmaking. Overraskelsen var stor da vi fant ut at alle andre på hostellet hadde planlagt det samme. Vi dro derfor sammen til Mr. Hugo som lånte ut sykler og brukte resten av dagen på å sykle rundt blant drueåkre og vinprodusenter.



Trine endte opp med å kjøpe dyr og god vin (argentinsk standard, ikke norge standard) som vi skulle kose oss med ved en senere anledning. Etter å ha nytt livet med piker, vin og sykkel en hel dag, fant vi ut at det var på tide å gjøre noe vi ikke hadde gjort før. Vi ville gjøre noe som ikkje innebar å sitte stille på rumpa og lette sider opp og ned blandt aktiviteter man kunne gjøre i Mendozas nærområde. Siden vi lider av beslutningsvegring fikk en hyggelig jente fra Holland trekke lapp om hva vi skulle finne på dagen etterpå.



Vi hadde tatt som en selvfølge at vi først skulle på trekking - så rafting. Men så feil kan man ta. Bussen vi ble hentet med stoppet ved en elv og en mann roper "her er det" ikke før han roper navnet vårt skjønner vi at han faktisk snakker til oss, og at vi faktisk skal rafte før trekkingen. Heldigvis får vi låne klær så vi slipper å gå våte på tur. Vår første rafting noen sinne går bra, elva er stort sett rolig og Cecilie og Trine utgjør et fantastisk frontpar. Da vi er nesten fremme sier instruktøren "nå kan dere bade" og selv om elva er rundt 0 grader finner vi ut at det sikkert er en kjempegod ide. Trine får ikke med seg detaljen om at man skal holde seg fast i båten, men blir heldigvis reddet av en god raftingpartner.
Da vi endelig er oppe av vannet kjenner vi at det kanskje ikke var så kjempelurt å bade - for vi er fryktelig kalde. Men vi klarer å få litt varme før vi kjører til der vi skal på trekking. Trekkingen er litt lettere enn vi har sett for oss og med oss har vi en guide og to hunder - en smart og en dum. Etter å ha gått i en tmes tid kommer vi til stedet vi skal rappelere. For å komme videre må vi rappelere eller gå 30 minutter tilbake. Den smarte hunden har allerede snudd, men den dumme hunden er hysterisk fordi han innser at den faktisk ikke vet hvordan den skal komme seg ned.
Først rappelerer Cecilie ned, så kommer Trine. Guiden ser litt forvirret ut og tenker veldig på hva han skal gjøre med den dumme hunden. Heldigvis er guiden snill og finner ut at han skal rappelere med hunden. Han pakker derfor hunden godt inn i sekken og snører han fast. Alt går bra og den dumme hunden er svært glad når han endelig er nede. Den smarte hunden har stått og sett på hele spetakkelet og tenker sikkert også at den andre hunden ikke er så smart.





Ellers ting som har skjedd:
-Cecilie har brukt setninga: "Ble jeg akkurat bæsja på?" og ja, hun BLE bæsja på.
-I et filosofisk øyeblikk på gravlunden i Recoleta utbryter Cecilie: "Herregud, så rart. Det er liksom som en by med døde mennesker," hvorpå Trine svarer: "som alle andre gravlunder, mener du?"
-Trine har hatt kombinert tango- og matekurs på kjøkkenet klokken 6 om morgenen.

Norsk invasjon

Så ble vi til slutt møkkleie av å ligge stille i sola og fant ut at vi skulle komme oss videre. Så vi krabbet oss opp kjempetidlig for å ha god tid å spise frokost og ha tid å gjøre noen småting før vi skulle ta bussen. Frokosten skulle egentlig starte kl åtte, men resepsjonsdama insisterte på å være perfeksjonist så tidlig på morrakvisten og brukte 20 minutter på å stille opp kopper og fat på linjer hit og dit og enda 20 minutter på å stille ut brød og frukt og kaffe i ulike kunstneristiske formasjoner. Så da vi hadde fått i oss frokosten hadde vi ikke mer enn tida for å gå til bussen. Bussen busset oss til Sao Paolo og verdens største busstasjon. Selv om stasjonen var enorm klarte Cecilies venninne og tidligere kollega, gode og vakre Ellen å finne oss der. Etter å ha hatt buss-fri noen timer kastet vi oss på en ny buss videre til Florianopolis og gode, gamle Marina. (for de som ikke vet det, så var Marina utvekslingsstundent hos Cecilies familie i 1999/2000.)

Marina hadde dratt seg ut av senga klokka 6 for å møte oss og serverte oss en herlig frokost! Vi karret oss til stranda og med solkremen fint i sekken. Det var overskyet, men klok av skade visste vi at sola brenner selv om det er skyer. Trine sa derfor: "nå kommer vi til å bli solbrent hvis vi ikke smører oss". Til tross for dette smurte vi oss ikke, og ble selvfølgelig solbrent og seende ut som 2 hummer og 1 panda. Vi koste oss veldig likevel, og nøt den fine brasilianske utsikten.



Om kvelden traff vi del 1 av den norske invasjonen i Brasil, mor og far Jakobsen. Mor og Far Jakobsen hadde fått med både gaver og klemmer fra Mor og Far Jørgensen til Trine, så hun ikke skulle føle seg utenfor. Dagen etter møtte vi 5 til fra og tilknyttet familien Jakobsen - og det hele virket plutselig som en norsk feriekoloni. Etter noen dager med fullstendig avslapping i Florianopolis var det på tide å komme seg ned til Porto Alegre og bryllup. Alle andre tok selvfølgelig fly ned, men som miljøbevisste og budsjettbevisste reisende tok vi naturligvis buss. Da vi kom fram tok vi en taxi til hotellet som Jakobsens hadde invadert. å få komme inn på hotellet viste seg vanskeligere enn antatt. Hotellmann: "ja, her er det mange Jakobsen. MEN det kan bare være 3 på hvert rom. Det er ikke plass til dere." Men siden vi var søte og sjarmerende fikk vi til slutt lov å gå opp med tingene våre, men det var veldig viktig at vi ikke bodde der. Trine la seg i senga sammen med Marina og Cecilie fikk sove noen timer på sofaputer på gulvet. Resten av dagene var vi skikkelig rebelske og bodde på hotellet selv om de i resepsjonen hadde sagt at det ikke gikk. Vi er skikkelig bad-ass!

De neste dagene i Porto Alegre gikk til å gå opp og ned samme gate og snakke norsk og spise. Bryllupsdagen slo vi på stortromma og gikk på skjønnhetssalong. Trine fikk manikyr og pedikyr og Cecilie fikk manikyr, satt opp håret og ble sminket. Som vanlig er latinamerikansk sminke litt mer dramatisk enn europeisk, så selv om Cecilie ba dama ta av litt 2 ganger, bestemte hun seg til slutt at det kanskje var enklest å ordne det selv etterpå.

Noen få timer før festen skulle begynne fikk Trine plutselig kjolesamenbrudd. Kjolen hun hadde lånt hos Marina var ikke akkurat slik hun hadde tenkt. Vi løp derfor ned til kjøpesenteret og inn på alle butikker som hadde kjoler. Taktikken var enkel, løpe inn, bla fort gjennom alle kjolene for å se om det var noen som var verdt å prøve, sjekke prisen om det var billig nok og eventuelt prøve kjolen. Dette gjorde vi på alle butikkene. På den siste fant vi heldigvis en kjempefin kjole og Trine ble glad igjen.

Bryllupsfesten var fantastisk. Brudeparet ble gift. Maten var fantastisk. Musserende vin. Sambaorkester. 2 gamle gubber med gitar. Og dansing til klokka 6 om morgenen.







Vi hadde slått på stortromma og kjøpt flybilletter tilbake til Florianopolis. Men om kvelden før flyet gikk fikk Cecilie plutselig et enormt behov for å kose mer på de nydelige familiemedlemmene sine og bestemte seg for å bli igjen en ekstra dag. Trine var veldig flink og klarte og stå opp kjempetidlig og reise tilbake til Marina helt alene.

Da vi igjen var samlet i Florianopolis hadde vi mange planer, vi skulle på stranda, vi skulle campe, vi skulle på sykkeltur og mye mer. Dessverre hadde det bestemt seg for at det skulle regne hver dag for å ødelegge for planene våre - vi satt derfor inne å så på Big Bang Theory i stede. Til slutt var vi lei av regn og fant ut at det var på tide å komme seg videre. Vi gikk derfor ned på busstasjonen og lekte stein, sakt papir for å finne ut om vi skulle dra til Montevideo eller Buenos Aires. Dagen etterpå ga vi Marina en stor klem og satt oss på bussen til Montevideo.

Siden sist
-Trine har fått hekledilla og har heklet tre luer på tiden vi har vært i Florianopolis.
-Vi forstår litt mer portugisisk enn vi gjorde første dagen vi kom til Brasil og kan i allefall si at vi ikke prater portugisisk - på portugisisk.
-Vi fant en gudsforlatt reisende svenske på ei strand i Florianopolis og tok han med oss hjem og gav ham mat og en sofa å sove på.
-Regnbuepopkorn finns!





Nå ruller det på med utlåning av Mariusgenseren og to nye glade har fått æren av å ha den på seg:

This is LUKSUS-laif!

Så fikk vi endelig forflyttet oss fra Centralamerika til Sør-Amerika. Og etter å ha ledd av at noen fikk vegetarmaten vår på flyet vi byttet bort - fikk vi virkelig en lærepenge da det viste seg at det ikke var noe mat til oss på flyet. Etter å ha sett veldig sultne og triste ut en stund, klarte flyvertinnen til slutt å finne 2 brett med tomatsuppe som vi kunne spise. Vi var veldig takknemlige. Slik vi ofte er.

Allerede på flyplassen merket vi fort at Brasil var noe helt annet enn det vi var vant til. For det første forstod vi ingenting av hva folk sa. De kunne forstå oss, men vår spansk, men ville alltid svare oss veldig kjapt tilbake på portugisisk.
For det andre skjønte vi ikke dette med maten. Her skulle man ta, notere og veie, så kunne man spise.

I Rio hadde vi funnet en ny person som ville låne oss sofaen sin. Han var hyggelig, men litt rar, slik som vi har funnet ut at folk vi bor hos ofte er. (Kan det være oss det er noe rart med?) han: "hvordan is spiser man mest i Norge?" vi: "eh, kanskje vanilje?" han: "VIRKELIG?! vanilje?!" vi: "vel, vi vet ikke, kanskje sjokolade?" han: "sjokolade?? Virkelig?!" vi: "kanskje vanilje med sjokoladesaus", han: "det har jeg aldri hørt om! Er du sikker på at det er det man spiser mest av?" vi: "kanskje". Men han var hyggelig nok og bodde like på Copacabana. I Rio var vi skikkelig turister - noe det er lenge siden vi har vært. Vi brukte en haug med penger på å komme oss til Sukkertoppen og Cristo og følte vel egentlig at det var akkurat det riktige å gjøre.



Etter vi hadde vært på Cristo fant vi ut at vi ville gå å turistifisere sentrum litt også. Plutselig ble det mørkt. Og sentrum i Rio er ikke så hyggelig for folk som helt tydelig ikke er innfødte når det er mørkt. Vi ble ikke forsøkt ranet én gang - men to gang iløpet av de 2 timene vi var der. Cecilie ville ikke gi fra seg veska så lett og holdt litt ekstra hardt i den. Den andre gangen, fikk vi litt hjelp av vår franske venn, så han ble ranet i stede for oss. Heldigvis hadde han bare småpenger i lomma og ranerne hadde ikke pistol, så det gikk etter forutsetningene bra. Vi bestemte oss for at det kanskje var like greit å kalle det kveld og ta taxi hjem.



Etter å ha turistifisert litt, bestemte vi oss for at det var på tide å komme seg videre. Vi dro derfor videre til vakre Paraty.




Vi merket fort at Paraty var mye farligere enn Rio, ikke fordi det var folk som ville rane deg - men fordi det var isbuffet på alle hjørner. Vi tok den kloke beslutningen om at vi ville prøve alle smakene (dette var da vi trodde det kun var en isbuffet, vi måtte raskt kapitulere da vi innså at det var ganske mange i landsbyen). Rekorden ble derfor 6 smaker hver på en dag. Ellers ble dagene i Paraty brukt til å jobbe på brunfargen slik at vinterhvite nordmenn skulle bli misunnelige i bryllupet vi skulle i. For 2 personer som syns at der er fryktelig kjedelig å sole seg, er det nesten tortur å jobbe så masse med å bli brun.

Vi lærte på den vanskelige måten at dersom vi gikk inn på en bar der det var en mann som spilte gitar kostet ølet dobbelt så mye. Vi prøvde derfor å ungå barer med spillemenn. Men av og til sto de å gjemte seg og kom så fort vi hadde bestilt. Dumminger. Av og til var de ikke flinke å spille engang. Da ble vi sure.
Etter å ha dratt fra strand til strand i noen dager fant vi ut at vi ville ta en båttur. Vi fant et enormt og nydelig skip, hvor vi kunne cruise rundt fra øy til øy. Stort sett satt vi bare på båten og så på de andre. Vi hadde som rutinerte backpackere tatt med oss mat og drikke og alt, slik at vi skulle slippe å bruke penger på båten. Båtmannenen prøvde å få oss til å betale for en snorkel og dykkemaske, men vi kranglet fort på at vi hadde blitt fortalt at det var inkludert og at vi nektet å betale. Siden båtmannen var litt forelsket i oss begge fikk vi det selvfølgelig som vi ville. Vi ble til og med tilbudt gratis lunsj, men der gikk grensa, etter å ha spist is hver dag visste vi at vi ikke var så fine.




Ellers ting som har skjedd:
-Sikkerhetsvakten på Cristo gjorde dagen vår da han sang kjempehøyt: "I´ll guess you´ll say, what can make me feel this way. My girl!" (vi oppfordrer alle til å synge mer slik at alle hører)
-Vi har truffet noen amerikanere på en strand som ville lære oss å spille kort. Vi synes det var kjempebra siden vi bare kunne 2 kortspill.
- Vi har lagt på oss massemasse, uten å vite hvordan (is flere ganger om dagen, 2 varme måltider hver dag, ikke noe grovt brød.. nei, vi forstår det ikke..)

Og så til det alle har ventet på - vi har endelig lånt ut Mariusgenseren igjen! Ikke bare til én, men til tre personer (som dere kan se vuderer vi kroppsform før de som låner genseren får lov å ta den på seg. Noen får kun lov å holde den mot kroppen)