I can fly!

Etter å ha drukket oss opp på vin i Mendoza fant vi ut at det var på tide å flytte på oss igjen. Så etter å ha varmet oss på en kopp te og litt mat på hostellet etter vår lille svømmetur i Mendozaelva, hoppet vi på en varm og klam buss til Córdoba, litt lenger inn i landet.

Vi hadde håpet å finne en en vi kunne surfe sofaen til, men hadde ikke hatt lykken med oss - og siden vi ankom byen klokken 6 om morgenen og ikke hadde fått sovet noe på bussen, tok vi inn på et hyggelig hostell der vi sov bort store deler av dagen.
Når det begynte å nærme seg kvelden fant vi ut at vi skulle lage en nydeligdeilig salat og drikke den dyre og gode rødvinen Trine hadde kjøpt i Mendoza. Dessverre hadde vi også kjøpt en fullstendig ubrukelig vinåpner i Mendoza og Cecilie endte opp med å smuldre opp korka og til slutt måtte trykke den ned i flaska. Men har man kjøpt god og dyr vin så skal den pinadø drikkes også. Så vi supet oss i oss vinen med kork til av melkeglass. Utpå natta gikk vi å møtte Roman fra Sveits som vi traff i Mendoza og hans couchsurfingvert. Resten av tiden var vi så heldig å få kræsje ikke bare på en, men to sofaer. Snille Maxi ga oss plass 2 netter, vi takket han med å kanskje lage den mest disgustinge maten vi har lagd på hele turen. Han var høflig nok til å late som om maten smakte godt.
Mens vi bodde hos Maxi brukte vi også en av dagene til å dra å se på ett av Che Guevaras barndomshjem. Vi hadde avtalt å dra sammen med Roman og en amerikaner (som vi ikke husker hva heter -kanskje Brian eller Ryan), men har etter 4 måneder i latin-amerika blitt litt latin-amerikanske selv og kom selvsagt 30 minutt senere enn avtalt. Helt tilfeldig klarte vi å treffe dem igjen Alta Gracia. Vi konkluderte med at Che Guevara museet var ganske mye mer interessant enn Evitamuseet, men mindre interessant enn menneskeutstillingen.



Etter 2 dager hos Maxi flyttet vi til Jose. Der brukte vi store deler av tiden til å se på You Tube-klipp som dette og le:

http://www.youtube.com/watch?v=ED_pU2oDnug

Desidert høydepunkt i Córdoba var da vi bestemte oss for å hoppe ut fra fly. Vi var som vanlig sent ute og hadde ikke spist frokost - og siden israelere alltid må braute seg fram her i verden (vi kjenner noen hyggelige isralere også, men majoriteten vi har truffet på reisen er brautende) måtte vi vente i 4 timer før vi fikk hoppe. Cecilie var først ut og fant ut at dersom hun kunne starte dagen slik hver dag ville hun være en svært mye hyggeligere person å ha med å gjøre. Trine var ikke mindre fornøyd med det hele. Og det beste av alt var at vi fikk noen fantastiske 80-tallsdresser vi kunne ha på oss - dessverre kunne vi ikke beholde draktene. Men vi var rimelig fornøyd allikevel. Trine skal kanskje sy en når hun kommer hjem. Eller hekle en av lamaull. Vi forstår nå fascinasjonen av one pieces.






Ettersom alle andre stort sett reiser fra Cordoba til Tucuman, bestemte vi oss for å heller dra videre til San Fernando del Valle de Catamarca. Vi ankom tiiidlig om morgenen, som vi ofte gjør når vi tar nattbuss og tenkte at det sikkert ikke var noen hostell som var åpne. Vi drakk derfor en kaffe på den deilige busstasjonen. Etter å ha soset i en halvtimes tid fant vi ut at det ble alt for dumt og tok taxi til første og beste hostell. På hostellet sto alle dørene åpne og TVen var på, men det var ingen der. Vi hang litt i resepsjonen og plutselig kom en mann med koffert inn porten. Vi tenkte at det sikkert var en ny gjest som også kom med nattbuss. Da han kom inn sa han: "Hva, er det ingen som har tatt imot dere." Vi: "nei.." han: "nei, det er jo fordi det er jeg som skal ta i mot dere." Lettere forvirret fikk vi senger og la oss ned noen timer. Catamarca er ikke et særlig happening place, men vi fant en franskmann som hadde funnet ut at det var konsert samme kveld. Det var den rareste konserten noen sinne og vi gikk derfor etter en stund.
Neste dag var 1. mai og franskmannen som var en racer på å finne ut hva som skjedde i området hadde funnet en ny konsert i en nabolandsby. Utpå ettermiddagen dro vi ut og fant ut at konserten som vi visste svært lite om var i på ett stort idrettsamfi. Da vi, tre bleke, lyshårede og blåøyde kom inn, sendte samtlige andre der oss ett "hva i helvete gjør DERE her"-blikk. Vi valgte å ignorere dette - og satte oss ned å så på det merkelige spetakkelet. Etter å ha fått med oss 4-5 merkelige band fant vi at nok fikk vaere nok og suste tilbake. På hostellet var folk veldig hyggelig og vi brukte mye tid å snakke med de som bodde der, dele flasker med vin og spille gitar og spille jembe.



Etter å ha vært på hostellet noen dager ble vi så husvarme at de som jobbet der fant ut at det var like greit å selge oss en jeep-tur. Selv om det var ganske dyrt ble vi overbevist. Så noen dager senere hoppet vi inn i Jeepen - sammen med Marina fra Buenos Aires og med Sergio fra hostellet som sjåfør. Og vi angret ikke. En fantastisk tur!




Vi drakk mate hele veien og hørte på god musikk. Jo høyere vi kom jo kaldere ble det - og på ett tidspunkt var det så kaldt at vi nesten nektet å gå ut av bilen. Og det eneste riktige å gjøre når man er på tur i fantastisk landskap er å ta bilder. Marina og Sergio som i utgangspunktet trodde vi var rolige og ordentlige jenter - forstod fort at de ikke kunne tatt mer feil.





Om kvelden lagde vi herremåltider på bål, koste oss i varme kilder og sov i telt.
Etter å ha sittet i bil i tre dager ble vi tilslutt sluppet av i Belén, og for å vente på buss videre. Alt var selvfølgelig siestastengt - så vi ble vandrende rundt i en ganske gudsforlatt sted og letet etter en åpen kafé. Mannen som jobbet på iskrembutikken syntes det var en skam at vakre turister som oss ikke kunne finne eneste plass hvor vi kunne finne en kaffe. Vi suste vidre med en natts mellomrom til Cafayate (enda ett vindistrikt i Argentina). Siden noen hadde stjålet Cecilies energi - ble store dager tilbragt i senga. Trine var snill å kjøpte Nesquick slik at Cecilie skulle få energien sin tilbake. Dagen etter lånte vi et par sykler og kræsjet noen andre sin vintur. Gratis vin er godt! Etterpå fant vi ut at det var like greit å dra videre og kastet oss på bussen til Salta.



I Salta var vi i mange dager og traff masse kule folk og en hund som het Hans. Vi var på en konsert der vi vurderte å gifte oss med han som spilte bass, og hadde en merkelig opplevelse med en argentinsk frisør og aerobiksinstruktør. Så var det nok og på tide å komme seg videre. Etter en ca fem dager uten å gjøre særlig mye, hadde vi egentlig bestemt oss for å dra videre til en annen by i Argentina tidlig på morgenen, så vi sa hadet til alle som jobbet der og gikk å la oss. Men Cecilie hadde ikke så lyst å stå opp tidlig og sa før vi la oss siste kvelden: "Det gjør vel ingen ting om vi ikke hører vekkerklokka og forsover oss..." Trine syns egentlig ikke det gjorde noe hun heller. Som sagt som gjort, Cecilie var veldig flink å slå av vekkerklokka før Trine hadde hørt den og så sov vi til kl 11. Alle vi hadde sagt hadet til dagen før bare flirte av oss da vi litt flaue gikk ut for å spise frokost. Etterpå tok vi med oss pikk og pakk, så hadet til allesammen igjen og gikk til busstasjonen for å kjøpe billetter, men skiftet plutselig mening og endte opp med billetter til Bolivia med nattbussen. Vi syns det ble litt dumt å gå tilbake til hostellet igjen så vi fant ut at vi skulle gå 746 trappetrinn opp til et utkjikspunkt på toppen av et fjell og ikke ta taubanen. Etter fire måneder uten å røre på oss var det ganske slitsomt, men vi kom opp tilslutt. Etter å ha sett på byen fra toppen av fjellet var det fortsatt mange timer til bussen vår skulle gå og vi bestemte oss for å dra tilbake til hostellet likevel. Da vi kom tilbake dit for 5 gang gadd de ikke si hadet til oss mer da vi dro for godt.








Ellers ting som har skjedd:
-Trine har vært en pøbel og tatt bilde av en fot på menneskekropp utstilling. Hun fikk passet påskrevet av en vakt og turde ikke ta bilde av flere menneskelemmer.
-Trine, med hekledilla, har kjøpt ett kilo handspunnet lamagarn. Dette tar opp plassen i ca halve ryggsekken, men hun er fortsatt glad.
-Vi har hatt akutt trang til å etterligne alle skilt vi så på den øde strekningen Paseo San Francisco.






Ting mistet:-Guidebok over Sør-Amerika (nå tar vi i allefall ting på gefühlen).

Nye bidrag i Trine og Cecilie låner ut Mariusgenseren til folk de møter på reisen! :)