Looking like a fool with your pants on the ground

Så var det tid for enda et nytt land. Vi suste opp med en deilig temperert nattbuss fra Salta, fikk som vanlig ikke sove. Trine, fordi hun bare kan sove på busser vi tar om dagen og Cecilie fordi hun satt ved siden av en hollender som fjertet hele natten. Vi ankom grensebyen i Argentina rundt kl syv på morgenen, stemplet oss ut av Argentina og inn i Bolivia. Så gikk vi noen hundre meter, blant busslast med andre turister til grensebyen Villazón for å lete etter buss videre inn i landet.
Vi kjøpte billetter fra første og beste bussbillettdame som ville selge oss billetter og bestemte oss for å gå å lete etter frokost mens vi ventet på at bussen skulle gå. Letter sagt enn gjort for to vegetarianere i et land der de spiser kjøtt til frokost, lunsj og middag. Men vi fant tilslutt to yoghurter og en pakke superekle brød.

Så var det tid for at bussen skulle gå. Cecilie gikk på først og ble vist plassen sin av en mann, Trine gikk på og ble vist plassen sin av samme mann. Litt rart syntes vi, siden plassnr sto på billetten vår. Så sa mannen: "Dere må putte handbaggasjen på topphylla" Cecilie var ikke så kranglete av seg og lot mannen legge sekken opp på hylla. Trine ville ikke det og nektet, men mannen var så påståelig og mente at, jo, det måtte alle passasjerer gjøre fordi det kom til å være narkotikakontroll under reisen. Trøtte og sultne lot vi mannen putte sekken opp, begge syns det virket veldig rart, men orket ikke å krangle mer om det. Etterpå stilte mannen seg veldig nært og ville prate. Vi ville ikke prate og etter en tid gikk han. Så busset vi i ca tre timer, bussen var overfull med mennesker og baggasje overalt i alle seter og i midtgangen. Enda trøttere enn da vi gikk over grensa til Bolivia ankom vi Tupiza. Trine reiste seg for å plukke ned handbaggasjen sin, men surprise surprise, ingen ryggsekk der. Den var selvfølgelig stjålet. Cecilies sekk var fortsatt der, kanskje var den litt for stor for å snike med seg. Irriterende nok, men ingen ting å gjøre med det og vi innser at vi falt for det eldste trikset i boka. (vi har med oss en bok med ganske mange gamle triks).

Vi og tre andre reisende vi traff på bussen fra Argentina fant oss et ok hostell og da Trine spurte resepsjonsdama om hun kunne kontakte politiet fordi hun nettopp hadde blitt frastjålet sekken sin, sier dama: "å, jasså, du også.." og virket ikke det minste overrasket. Så pratet Trine med to hyggelige politidamer og fikk beskjed om å komme til politikontoret senere på dagen med to kopier av passet sitt og en liste over det som var blitt borte. På politikontoret brukte politidamen 1 time på å skrive rapport for hand om det som hadde blitt stjålet, men da Trine ville ha en kopi av rapporten for å sende til forsikringsselskapet fikk hun beskjed om å komme tilbake neste dag kl 15.00. Tydeligvis tar det lang tid å skrive inn ting på data. Dagen etter brukte politidama 1 time på å finne dokumentet og skrive det ut og etter å ha betalt 20 bolivianos (nesten 20kr) fikk Trine papirlappen.

Så til slutt kunne vi konsentrere oss om det vi egentlig hadde kommet til Tupiza for: tur til Salar de Uyuni. Vi bestemte oss for at de tre andre som også bodde på hostellet fikk være våre venner og fant ut at vi skulle dra på tur alle fem sammen. Siden de var så heldige å få bli med oss på tur tenkte vi at det var bare rett og rimelig at de skulle gå rundt å sjekke priser og prate med de forskjellige turoperatørene. De fant en bra og avtalte at vi skulle få bo på deres hotell gratis natten før turen, bra deal tenkte vi og var stolte av at våre nye venner var så flinke og smarte.

Dag 1 på tur: Vi våknet pigge og raske til frokost og så var vi klare for tur. Team Mucho Frío var Trine, Cecilie, Miana fra England, Tom fra Australia og Milou fra Nederland. Med oss på tur fikk vi sjåføren Ernesto og kokk/"mamma" Fortunada. Ingen av dem kunne engelsk og ingen av vår nye venner kunne spansk, vi ble med andre ord ganske fort utvalgte til tolker. Så kjørte vi, oppover og oppover i fjellet, på en jordvei med like skumle svinger som trollstigen. Etter ca 1 times kjøring møtte vi på en flokk kuer og et par mennesker, en mann og en gammel dame. Damen hilste og sa, nesten fri for pust, at hun var fryktelig sliten etter å ha gått så lenge. Etterpå kjørte vi sikkert en time til før vi kom til første hus så langt. Vi lurer enda på hvor langt den gamle dama egentlig hadde gått med kuene sine.



Et par ganger var vi ute av bilen og så på noen flamingoer og noen laguner, men for det meste stoppet vi fordi Cecilie og Miana måtte tisse. På kvelden kom vi fram til et lite sjul av et hostel mitt ødemarken. Der hadde de vann i vasken, men ingen dusj, og midt under middagen måtte vi ta på oss hodelykter fordi da var det slutt på strøm for kvelden. Kl åtte var vi i seng, ikledd våre varmeste klær, i hver vår sovepose og under fem pledd.



Dag 2: Vi kjørte enda mer bil, i ørken. Værgudene hadde bestemt seg for at vi skulle kjøre i sandstorm hele dagen, så vi hadde egentlig bestemt oss for at vi ikke skulle gå ut av bilen i det hele tatt. Men det var helt til vi kjørte forbi en annen jeep som satt fast i snøen.



De som var med i den jeep'en sto fortvilet å vinket på oss, så Tom og Ernesto fant ut at de skulle vise mannemuskler og var snille og gikk ut å hjalp dem. Folkene var glade og sa takk og hadet. Etter ca en halvtime kjørte vi forbi samme jeep igjen, denne gangen hadde de fått motorstopp og var like fortvilte som tidligere på dagen. Tom og Ernesto ville fortsatt vise at de var sterke menn og gikk ut å hjalp dem enda en gang. På kvelden kom vi fram til Quetena Chico, på 5000 m.o.h. og et nytt skurlignende hostell. Der hadde de ikke vann, men vi fikk strøm under hele middagen OG de hadde en vedovn som var fyr i hele kvelden. Skikkelig deilig siden det var 5 grader ute og dermed også 5 grader inne. Vi fant ut at det var litt tidlig å legge seg kl åtte denne kvelden også, så istede la vi oss med alle klærne på, i soveposen, under våre fem pledd og spilt en runde kortskalle før vi sovnet rundt kl 9. Skikkelige rebeller som var våkne så lenge.

Dag 3 - 17. mai: Selv om Fortunada ikke visste at det var 17. mai hadde hun disket opp pannekaker til frokost. En herlig 17. maifrokost selvom vi måtte ha på oss fire lag klær og pledd for å ikke fryse ihjel! Minte litt om 17.mai i Nord-Norge. Så kjørte vi videre, men siden værgudene ikke ville være vår venn idag heller, så vi det meste fra innsiden av bilen. Denne kvelden fikk vi sove på et hotell laget av bare salt. Nesten som ishotellet bare ikke. Der var det ikke like kaldt og vi var glade fordi vi feiret Norge. Også fikk vi vin til middagen. Hurra!



Dag 4: Vi sto opp i otta og pakket tingene våre i mørket. Så kjørte vi langt og lenger enn langt inn i Salar de Uyuni, verdens største saltørken, for å se på soloppgangen. Den var vakker og vi tok mange bilder. Etter å ha sett den kjørte vi til en øy mitt i ørkenen, der vi kunne gå til toppen av et berg å se utover de enorme saltslettene. Så fikk vi kake, honeypops og søt yoghurt til frokost og så fikk vi sukkersjokk. Resten av dagen tok vi mange bilder, for det er det man gjør når man er i en saltørken. Midt i ørkenen traff vi på samme jeep som hadde kjørt seg fast i snøen og fått motorstopp dagen før - og nå var de tomme for bensin.
Vi konkluderte med at våre nye venner hadde gjort en god jobb da de hadde funnet vårt selskap.





Etter turen ble vi sluppet av i Uyuni. Selv om vi hadde planlagt stor fest var det såpass kaldt og såpass lite å gjøre at vi og Miana fant ut at det beste var nok å kjøpe en flaske vin og sette seg i soveposen og prate og drikke den. Men siden vi hadde lagt oss så tidlig på turen gikk det ikke lenge før vi ble trøtte og kl 9 var vi på vei til drømmenes land.

Dagen etter våknet vi og fant ut at vi ikke ville se mere av byen og tok bussen videre. Halvveis i bussreisen møtte vi på en annen buss som hadde kjørt seg fast i sanda. En haug av menn forsøkte å dytte bussen tilbake, resten av passasjerene satt fortsatt i bussen så den oppgaven virket ganske umulig. Etter ca en halvtime med dytting og graving med spader kom en traktor til unnsetning og etter at passasjerene i bussen endelig skjønte at de burde gå ut av bussen og en halvtime til så kom bussen seg på veien igjen og den og vår buss kunne kjøre videre. Noen timer senere kom vi fram til Potosí, verdens mest høystliggende by.



I Potosí bestilte vi tur til de berømte sølvgruvene. Kvelden før skulle vi kose oss med god middag, men Trine fant like godt ut at hun skulle spise så mye at hun ble kjempesyk. Plutselig klarte hun ikke å sitte oppreist lenger og måtte pent gå å legge seg og holde seg fast i sengen. Selv om alle krysset fingrene for at Trine ikke skulle være syk da hun våknet, var hun slett ikke bedre da hun våknet og var slett ikke innstilt i å tilbringe 3 timer inne i et fjell på 4000 meters høyde.
Cecilie var snill og kjøpte en flaske cola til Trine før hun forlot henne.
Før vi kunne gå inn i gruvene, som det fremdeles jobber flere tusen mennesker i, måtte vi få klær og beskyttelse som egnet seg. Da alt var klart kjørte vi til gruveinngangen. Utenfor satt mange av gruvearbeiderne med gommene full av kokablader (som hjelper slik at gruvearbeiderne ikke skal bli tørste, sultne og holde ut lenger). I første gruve kunne vi gå nesten oppreist, men jo lenger ned i gruva vi kom jo vanskeligere ble det å puste og mange steder gikk man med gjørme opp til knærne og måtte bøye seg langt ned for å komme seg fram. Selv for oss som ikke trengte å skyve 2 tonn tunge vogner frem og tilbake inne i gruvene var det tungt. Det var sterkt å tenke på de unge mennene som jobbet mellom 8 og 24 timer om dagen inne i gruvene med fysisk krevende arbeid. Mange begynner å jobbe i gruvene tidlig i tenårene og er på grunn av alt de puster inn heldige hvis de lever til de er over 50.
Sterkest var det kanskje å møte på den 14 år gamle gutten, som allerede hadde jobbet i gruva i 2 år, som satt og hakket ut hull til dynamitt med hammer og meisel.
Da vi etter noen timer var ferdige i gruva, var vi alle utslitte og dro og sjekket hvordan det gikk med Trine i senga.
(for de som vil vite mer om gruvene i Potosi anbefales dokumentaren "The devils miner" fra 2005)

Resten av tiden i Bolivia fant vi ut at siden vi ikke hadde vært syke så langt (sagt av Cecilie før Potosi) var det like greit å ta alt på én gang. Så da vi kom til Sucre ble Cecilie kjempeforkjølt og sengeliggende i to dager. Så når hun ble frisk ble Trine syk igjen med mageproblemer og sov i et par dager til hun også. Da savnet vi litt mamma- og pappakos og hadde litt hjemlengsel.

Etter Sucre tok vi en svipptur innom Oruro der Cecilies venn Marcos familie var så snille å huse og mate oss i to dager. Vi trodde vi skulle møte Marcos søster, Narda, men hun var i La Paz. En liten kommunikasjonssvikt bare. Etter to dager med overspising (señora Teresa er som alle andre mødre og forer deg med altfor mye deilig hjemmelaget mat, umulig å takke nei) dro vi videre til La Paz der Narda ventet på oss for å vise oss byen. Lørdagen dro hun hjem til Oruro siden det var morsdag og vi ble alene igjen. Egentlig hadde vi tenkt oss ut for å sjekke ut nattlivet i La Paz, men siden vi sjelden på denne reisen har luksus med tv på rommet, ble vi heller inne hele kvelden å se på finalen i American Idol.



La Paz er en storby som mange andre storbyer og det var ikke det vi var i humør til, så vi ble fort leie og dro videre. Neste stopp: Sorata, langt opp i fjellet. Vi kom dit, det var mørkt og regn og tåke. Vi tok inn på et hostell, det var skikkelig skittent og ekkelt. Vi sov i senger som var som å ligge på et gulv. Vi våknet. Trine sto opp med feil fot først og forbannet denne møkkaplass vi hadde dratt til. Vi dro. I det vi var på vei fra Sorata i minibussen, lettet tåken og vi innså at vi hadde tatt feil valg - utsikten over plassen var kanskje den vakreste vi hadde sett på lenge, med fantastiske fjell og natur. Men siden gjort er gjort og spist er spist var det ikke så mye å gjøre med det. Med litt dårlig samvittighet kunne Trine sitte å se over det vakre de forlatte og tenke at neste gang hun står opp med feil fot først er det kanskje en idé å puste dypt og telle til ti, tvinge på seg et smil og gi plassen en til sjanse..

Etter et par timer i minibussen ble vi sluppet av i et veikryss for å vente på vår buss til Copacabana ved Titicacasjøen. Gleden var stor da vi så vann med bølger på igjen, selvom vi var litt skeptiske til om bussen skulle komme seg over med fergen den var på.



Det gjorde den og vi kunne hoppe på bussen og kjøre til byen. I Copacabana fant vi oss et mer eller mindre ok krypinn til en billig penge og bestemte oss for at her ville vi være noen dager. På de fem dagene vi var der spiste vi ørret til lunsj og middag hver dag, grillet, med hvitløk, med chili, med tomatsaus, med sitron, og hadde vår egen lille liste på hvilken av kioskodamene ved vannkanten som hadde den beste fisken. Damen i bås nr 18 vant.



Vi koste oss i Copacabana fordi endelig kunne vi tørre å sitte i solveggen i bare t-skjorte og vi feiret det hele med å drikke vin til den store gullmedaljen. Mannen på vår utkårede lokale stampub ble litt imponert da vi bestilte en flaske vin klokka to om dagen og ble for resten av tiden vår venn. Han hadde forøvrig buksa på knærne og ble fint nødt til å høre på da Cecilie sang "looking like a fool with your pants on the ground".



Siden sist:
-De dager vi var friske samtidig fikk vi sett parader til den store gullmedaljen - to i Sucre, en i La Paz og en i Copacabana.
-Vi har lært oss et hollansk kortspill av en hollansk jente som tvang oss til å lære ordene på hollansk. Ik-tub!
-Trine har blitt jaktet på av 3 forskjellige menn samtidig. Cecilie var missunnelig siden hun tross alt hadde dusjet, men ikke ble jaktet på av noen.
-Vi har gått rundt soløya på Titicaca og unngått alle steder man måtte betale.
-Cecilie var et lite øyeblikk Gud. Alt hun sa ikke hadde skjedd, skjedde med Trine.
"det er jo flaks at vi ikkje har vært syk enda", dagen etter ligger Trine syk.
"tenk at vi ikkje har blitt rana enda", dagen etter blir Trine rana.
-Cecilie tør ikke lenger si det hun tenker.

Ting vi har mistet:
-Én ullsokk
-En lue
-Ett par votter
-En ryggsekk med iPod, mastecard, og ellers ting man har i en handbaggasje.