Busspensjonister

Vi har kjørt buss. Masse buss. Hele tiden. Annenhver dag. Vi har sett Honduras fra buss, Nicaragua fra buss, Costa Rica fra buss. I Panama tok vi nattbuss så da fikk vi ikke sett så mye. Egentlig er det stort sett Cecilie som har sett alle landene fra bussen, siden Trine har et ganske godt sovehjerte og har sovet store deler av bussturene.

Kort oppsummering av buss og stopp.
Buss Teguacigalpa (Honduras) - Mangagua (Nicaragua) 9 timer.
Kom fram til Managua på ettermiddagen. På samme buss fant vi Robert fra østerrike som vi hadde blitt kjent med på Utila. Han sier mye "sure, sure" og "OK", men er en veldig hyggelig fyr. Sammen fant vi en plass som så OK ut å bo ca 10 meter fra buss-stasjonen.
Dagen etter gikk vi til Managua Lake. Mannen på hotellet forklarte at vi måtte gå forbi "Choppy Center" for å komme dit. Etter en stund forstod vi at det var "Shopping center" vi skulle gå forbi. Turen var ikke noe å skrive hjem om, selv om vi gjør det fordet. Vi var som vanlig smarte og la solkremen hjemme siden vi liker å bli røde og lilla. Etter å ha vært å spist om kvelden, skulle vi sette på alarmen til neste dag. Først finner ikke Trine sin mobiltelefon, så finner ikke Cecilie sin telefon. Vi leter og leter. Alt annet er der, men telefonene er borte. Vi går til han gamle mannen i resepsjonen som ikke skjønner noe av det vi sier. Han sier; "borte? dere må lete etter dem". Vi prøver å forklare at vi har gjort det, men for høflighets skyld leter vi litt ekstra. Både under senger og inne sengklær. Mannen kommer inn på rommet og sier "har dere funnet dem?". Vi sier "Nei, vi har ikke det og vi har letet over alt." Mannen sier: "dere må lete overalt". Vi sier at vi har lett over alt til og med under senga. Mannen sier: "dere må lete under senga også". Vi synes at mannen er veldig smart som foreslår akkurat det. Mannen ringer til sjefen sin og til den ene ansatte de har. Etter en stund kommer de. De spør om vi har lett overalt. Vi sier at vi har det. De lager stor scene med den ansatte og vi føler oss veldig utilpass. Dama får beskjed om å hjelpe oss å lete. Vi leter under senga. Igjen. Vi prøver å forklare at vi ikke anklager noen, men at faktum er at telefonene er borte og at vi burde rapportere til politiet. Vi forstår det slik at politiet skal komme dit. Men nei. Mannen som ikke forstår noe og som alltid ber oss om å lete sier at vi må dra til politiet og anmelde en ansatte. Vi sier at det er veldig sent og at vi heller gjør det i morgen. Han sier at vi burde gjøre det i dag for det er slik det er og at han ikke bryr seg om at det er natt. Vi sier at vi gjør det i morgen allikevel. Han sier at vi ikke må si hvor det har skjedd for da for hotellet dårlig rykte. Vi synes han er veldig irriterende og ignorerer han.
Vi står opp dagen etterpå og innser at de 200 kr vi kanskje får for de 10 år gamle telefonenen våre ikke er verdt tiden det tar og drar fra Managua og den irriterende mannen på hotellet. Vi sier unnskyld til dama som ble anklagt og sier at det ikke var vår intensjon. Vi har da fått god oppdragelse.

Buss Managua (Nicaragua) - Granada (Nicaragua) 2 timer.
Vi dro videre til Granada som skulle være en finere by. Den var finere og vi fant et koselig hostell. Vandret stort sett bare rundt og ikke gjorde noe før vi dro videre 2 dager etterpaa.



Buss Granada (Nicaragua) - San Jose (Costa Rica) 9 timer.
I San Jose var vi så heldig at vi fikk hjelp av Mats (Cecilies brors) vertsbror. Han kom å hentet oss på buss-stasjonen (som ikke var i nærheten av der vår fantastiske guidebok sa den skulle være) og kjørte oss til et fint hostell. Tilfeldigvis var Cecilies venn og tidligere kollega Magnus også i byen og bodde bare 2 kvartaler unna oss. Vi var ikke vanskelige å be da det var snakk om å ta en øl.



Buss San Jose (Costa Rica) - Puerto Viejo (Costa Rica) 4 timer
Ville ta tidlig buss til Puerto Viejo, men hadde jo som alltid ikke bestilt noen billett (saann er det aa vaere impulsive, eller daarlige aa planlegge) bussen vi ville ta var selvfoelgelig full. Vi fikk derfor lov til aa vente paa den vakrenydelige buss-stasjonen i 2 timer. Bussen hadde ett stopp som skulle vare 10 minutter. Paa de 10 minuttene klarte selvfoelgelig en av de andre passasjerene aa bli lommetyvet (finnes det et verb?). Skikkelig urutinert. Stoppet ble derfor over en halvime i stede. Vi kom frem og Puerto Viejo by night var slettes ikke saa spennende som vi hadde trodd. Vi flyttes oss fra plassen som serverte usmaklige drinker til den som solgte gode drinker. Der saa vi 2 damer som vi haaper dypt og inderlig at ikke er oss om 30 aar. Men kanskje, vi maa bare gaa til innkjoep av store skjorter med blomster paa, saa er vi der.

Dag 2 i Puerto Viejo var helt fantastisk. Vi leide sykler og fikk endelig roert litt paa rompa etter flere ukes prosjekt forfall. Vi ble forelsket i syklene vaare og ville ta de med i sekken paa turen. Men tok til vett. Vi koste oss faelt i den Costa Ricanske naturen og var kvinne og sykkel mot natur. Vi var litt lei oss da vi maatte levere tilbake syklene. Saerlig Cecilie som hadde hatt rosa sykkel.




Saa var tiden over og Panama var neste. Konklusjonen er at vi gjerne vil tilbake. Men mer tid. En dag.

Ting mistet:
-mobiltelefoner (damn you theives!)

Ellers ting som har skjedd:
-vi tror noen ble skutt like foer vi kom syklende tilbake i Puerto Viejo. Vi konkluderte med at det var best og ikke vite og valgte aa ikke grave etter informasjon.
-vi har kjoert djekelsk mykkje buss som reklamerer for aircondition, men som rett og slett bare ikke tar den paa. Najs.