This is LUKSUS-laif!

Så fikk vi endelig forflyttet oss fra Centralamerika til Sør-Amerika. Og etter å ha ledd av at noen fikk vegetarmaten vår på flyet vi byttet bort - fikk vi virkelig en lærepenge da det viste seg at det ikke var noe mat til oss på flyet. Etter å ha sett veldig sultne og triste ut en stund, klarte flyvertinnen til slutt å finne 2 brett med tomatsuppe som vi kunne spise. Vi var veldig takknemlige. Slik vi ofte er.

Allerede på flyplassen merket vi fort at Brasil var noe helt annet enn det vi var vant til. For det første forstod vi ingenting av hva folk sa. De kunne forstå oss, men vår spansk, men ville alltid svare oss veldig kjapt tilbake på portugisisk.
For det andre skjønte vi ikke dette med maten. Her skulle man ta, notere og veie, så kunne man spise.

I Rio hadde vi funnet en ny person som ville låne oss sofaen sin. Han var hyggelig, men litt rar, slik som vi har funnet ut at folk vi bor hos ofte er. (Kan det være oss det er noe rart med?) han: "hvordan is spiser man mest i Norge?" vi: "eh, kanskje vanilje?" han: "VIRKELIG?! vanilje?!" vi: "vel, vi vet ikke, kanskje sjokolade?" han: "sjokolade?? Virkelig?!" vi: "kanskje vanilje med sjokoladesaus", han: "det har jeg aldri hørt om! Er du sikker på at det er det man spiser mest av?" vi: "kanskje". Men han var hyggelig nok og bodde like på Copacabana. I Rio var vi skikkelig turister - noe det er lenge siden vi har vært. Vi brukte en haug med penger på å komme oss til Sukkertoppen og Cristo og følte vel egentlig at det var akkurat det riktige å gjøre.



Etter vi hadde vært på Cristo fant vi ut at vi ville gå å turistifisere sentrum litt også. Plutselig ble det mørkt. Og sentrum i Rio er ikke så hyggelig for folk som helt tydelig ikke er innfødte når det er mørkt. Vi ble ikke forsøkt ranet én gang - men to gang iløpet av de 2 timene vi var der. Cecilie ville ikke gi fra seg veska så lett og holdt litt ekstra hardt i den. Den andre gangen, fikk vi litt hjelp av vår franske venn, så han ble ranet i stede for oss. Heldigvis hadde han bare småpenger i lomma og ranerne hadde ikke pistol, så det gikk etter forutsetningene bra. Vi bestemte oss for at det kanskje var like greit å kalle det kveld og ta taxi hjem.



Etter å ha turistifisert litt, bestemte vi oss for at det var på tide å komme seg videre. Vi dro derfor videre til vakre Paraty.




Vi merket fort at Paraty var mye farligere enn Rio, ikke fordi det var folk som ville rane deg - men fordi det var isbuffet på alle hjørner. Vi tok den kloke beslutningen om at vi ville prøve alle smakene (dette var da vi trodde det kun var en isbuffet, vi måtte raskt kapitulere da vi innså at det var ganske mange i landsbyen). Rekorden ble derfor 6 smaker hver på en dag. Ellers ble dagene i Paraty brukt til å jobbe på brunfargen slik at vinterhvite nordmenn skulle bli misunnelige i bryllupet vi skulle i. For 2 personer som syns at der er fryktelig kjedelig å sole seg, er det nesten tortur å jobbe så masse med å bli brun.

Vi lærte på den vanskelige måten at dersom vi gikk inn på en bar der det var en mann som spilte gitar kostet ølet dobbelt så mye. Vi prøvde derfor å ungå barer med spillemenn. Men av og til sto de å gjemte seg og kom så fort vi hadde bestilt. Dumminger. Av og til var de ikke flinke å spille engang. Da ble vi sure.
Etter å ha dratt fra strand til strand i noen dager fant vi ut at vi ville ta en båttur. Vi fant et enormt og nydelig skip, hvor vi kunne cruise rundt fra øy til øy. Stort sett satt vi bare på båten og så på de andre. Vi hadde som rutinerte backpackere tatt med oss mat og drikke og alt, slik at vi skulle slippe å bruke penger på båten. Båtmannenen prøvde å få oss til å betale for en snorkel og dykkemaske, men vi kranglet fort på at vi hadde blitt fortalt at det var inkludert og at vi nektet å betale. Siden båtmannen var litt forelsket i oss begge fikk vi det selvfølgelig som vi ville. Vi ble til og med tilbudt gratis lunsj, men der gikk grensa, etter å ha spist is hver dag visste vi at vi ikke var så fine.




Ellers ting som har skjedd:
-Sikkerhetsvakten på Cristo gjorde dagen vår da han sang kjempehøyt: "I´ll guess you´ll say, what can make me feel this way. My girl!" (vi oppfordrer alle til å synge mer slik at alle hører)
-Vi har truffet noen amerikanere på en strand som ville lære oss å spille kort. Vi synes det var kjempebra siden vi bare kunne 2 kortspill.
- Vi har lagt på oss massemasse, uten å vite hvordan (is flere ganger om dagen, 2 varme måltider hver dag, ikke noe grovt brød.. nei, vi forstår det ikke..)

Og så til det alle har ventet på - vi har endelig lånt ut Mariusgenseren igjen! Ikke bare til én, men til tre personer (som dere kan se vuderer vi kroppsform før de som låner genseren får lov å ta den på seg. Noen får kun lov å holde den mot kroppen)