Chillaxing

Så var vi ferdige med Brasil, for denne gang. På tide å vende nesen mot den spansktalende delen av Sør-Amerika. Og overraskelsen var stor naar vi plutselig fikk både kvelds og frokost på den fantastiske nattbussen vi tok. Siden vi befinner oss i Latin-Amerika var det selvfølgelig ikke noe vi kunne spise, men vi passet på å drikke ekstra mye brus så vi skulle få valuta for pengene.

Montevideo suste vi igjennom. En storby som alle andre storbyer. Men vi passet på å ta bilde av severdigheter som dette:



Fra Montevideo suste vi videre til Colonia del Sacramento en liten kolonilandsby. Vi feiret at vi nærmet oss vinland med å dra på restaurant og bestille vin i stede for øl. Etter 3 dager i Uruguay begynte været å bli dårlig og vi bestemte oss for at det nok var bedre å være i Buenos Aires om det skulle regne, enn i Colonia. Vi tok derfor med båten over vannet og til nytt land og ny by.



Vi skjønte fort at ting var litt annerledes i Argentina. Vi kom fram og klokka var over tolv om natta, natt til mandag. Vi var sulte. Veldig sultne. Vi konkluderer med at det sikkert er vanskelig å få tak i noe å spise på dette tidspunktet, men velger å prøve. Vi går over veien til en iskrembutikk og spør; "hei, eh, har dere noe mat" mannen ser dumt på oss og sier: "eh, ja", vi sier: "ordentlig mat liksom? Kan man bestille det som står på menyen?". Mannen tror nok ikke vi er så smarte og sier; "ja, selvfølgelig!". Vi er veldig lykkelige å bestiller hver vår tunfisksalat.

Og det regnet og regnet og regnet. En dag regnet det tilogmed cm store isklumper! Heldigvis hadde vi vært så heldig å få låne Esthers fantastiske leilighet midt i nydelige Palermo. Og vi slappet stort sett av. Gikk gjennom stor tortur ved å gå inn i de deiligebillige designerbutikkene. Utover det gjorde vi stort sett ingenting. Og det var deilig. Men noen ting følte vi at vi måtte gjøre: Dra på Evitamuseum, dra på Recoleta gravlunden



og bli fotballfans og dro på fotballkamp. Fotballkamp i Argentina er litt annerledes enn fotballkamp i Norge. MASSE folk! Mangemange, og vi var litt skeptiske. Men, vi tok sjansen. Og det var gøy. Vi prøvde så godt som mulig å synge med.



Etter å ha klart å unngå å se ganske mange ting i løpet av uken i Buenos Aires, fant vi plutselig ut at vi skulle krampeturistifisere før vi tok buss videre til Mendoza. Vi satt oss derfor på en turistbuss.



Alt virket fint og flott og vi skulle være tilbake i god tid til bussen gikk. Trodde vi. Vi fikk sett ting som man måtte se, det Rosa huset, San Telmo, Boca, og flere ting. Men så plutselig stoppet trafikken. Bussen rørte seg ingen vei. Det gikk en halvtime, det gikk en time, og vi kjørte ca 2 meter. Trafikken rørte seg ikke. Vi ga begge opp håpet på at vi skulle komme oss med bussen til Mendoza. Men så fikk sjåføren en lys ide - vi driter i hele turen og krysse over til en annen gate. Og heldigvis rørte vi på oss igjen. Det var 20 minutter igjen, og vi ble satt av ved en metrostasjon og kastet oss på første t-bane. Så suste vi inn i baggasjeoppbevaringen å hentet sekkene våre og løp opp på terminalen. 1 minutt før bussen skulle gå var vi klar. MEN, ingen buss. Vi ble nervøse igjen og mens Trine passet på sekkene sprang Cecilie opp og spurte hvor i all verden bussen vår var parkert. Det vi hadde glemt, oppe i alt stresset, var at vi fremdeles befinner oss i Latin-Amerika. Ting går ikke nødvendigvis når det skal gå. Og 20 minutter senere rullet bussen inn på plassen og lykkelige kunne vi sette oss på enda en buss.

Så dro vi tvers over landet og til vinlandet Mendoza. På busstasjonen ble vi som vanlig overfalt av 10 personer som gjerne ville vi skulle bo på hostellet deres. Dette er veldig hyggelig etter å ha tatt nattbussen og man egentlig ikke er så veldig klare i hjernen. Trine var derfor som vanlig veldig hyggelig å la alt ansvar på Cecilie og å prate med alle folkene. Etter å ha gått litt i sirkel fant vi fram til det ene. Mendoza er av Argentinas mest kjente vinområder og på plakaten sto selvfølgelig vinsmaking. Overraskelsen var stor da vi fant ut at alle andre på hostellet hadde planlagt det samme. Vi dro derfor sammen til Mr. Hugo som lånte ut sykler og brukte resten av dagen på å sykle rundt blant drueåkre og vinprodusenter.



Trine endte opp med å kjøpe dyr og god vin (argentinsk standard, ikke norge standard) som vi skulle kose oss med ved en senere anledning. Etter å ha nytt livet med piker, vin og sykkel en hel dag, fant vi ut at det var på tide å gjøre noe vi ikke hadde gjort før. Vi ville gjøre noe som ikkje innebar å sitte stille på rumpa og lette sider opp og ned blandt aktiviteter man kunne gjøre i Mendozas nærområde. Siden vi lider av beslutningsvegring fikk en hyggelig jente fra Holland trekke lapp om hva vi skulle finne på dagen etterpå.



Vi hadde tatt som en selvfølge at vi først skulle på trekking - så rafting. Men så feil kan man ta. Bussen vi ble hentet med stoppet ved en elv og en mann roper "her er det" ikke før han roper navnet vårt skjønner vi at han faktisk snakker til oss, og at vi faktisk skal rafte før trekkingen. Heldigvis får vi låne klær så vi slipper å gå våte på tur. Vår første rafting noen sinne går bra, elva er stort sett rolig og Cecilie og Trine utgjør et fantastisk frontpar. Da vi er nesten fremme sier instruktøren "nå kan dere bade" og selv om elva er rundt 0 grader finner vi ut at det sikkert er en kjempegod ide. Trine får ikke med seg detaljen om at man skal holde seg fast i båten, men blir heldigvis reddet av en god raftingpartner.
Da vi endelig er oppe av vannet kjenner vi at det kanskje ikke var så kjempelurt å bade - for vi er fryktelig kalde. Men vi klarer å få litt varme før vi kjører til der vi skal på trekking. Trekkingen er litt lettere enn vi har sett for oss og med oss har vi en guide og to hunder - en smart og en dum. Etter å ha gått i en tmes tid kommer vi til stedet vi skal rappelere. For å komme videre må vi rappelere eller gå 30 minutter tilbake. Den smarte hunden har allerede snudd, men den dumme hunden er hysterisk fordi han innser at den faktisk ikke vet hvordan den skal komme seg ned.
Først rappelerer Cecilie ned, så kommer Trine. Guiden ser litt forvirret ut og tenker veldig på hva han skal gjøre med den dumme hunden. Heldigvis er guiden snill og finner ut at han skal rappelere med hunden. Han pakker derfor hunden godt inn i sekken og snører han fast. Alt går bra og den dumme hunden er svært glad når han endelig er nede. Den smarte hunden har stått og sett på hele spetakkelet og tenker sikkert også at den andre hunden ikke er så smart.





Ellers ting som har skjedd:
-Cecilie har brukt setninga: "Ble jeg akkurat bæsja på?" og ja, hun BLE bæsja på.
-I et filosofisk øyeblikk på gravlunden i Recoleta utbryter Cecilie: "Herregud, så rart. Det er liksom som en by med døde mennesker," hvorpå Trine svarer: "som alle andre gravlunder, mener du?"
-Trine har hatt kombinert tango- og matekurs på kjøkkenet klokken 6 om morgenen.